Men Oasen-saken er på mange måter et lærestykke i norsk politikk og verdslig kristelig maktutøvelse. Den er et eksempel på hvordan menigheter, trossamfunn og ymse bevegelser for alternativ pedagogikk, med privatskoleloven som brekkstang, gradvis uthuler den norske enhetsskolen. Og hvordan slike pressgrupper er i stand til å mobilisere Stortinget til å drive saksbehandling i en enkeltsak. Det er noe de fleste av oss ikke er forunt.Oasen-spetakkelet startet da den avtroppende undervisningsminister i Bondevik-regjeringen, Jon Lilletun, fikk hastverk med å godkjenne søknaden om statsstøtte fra Oasen Bibelskole da regjeringen ble felt i fjor vår. Siden privatskoleloven gir rom for en betydelig skjønnsutøvelse fra departementets side, forsto nok Lilletun at Oasen ville ligge tynt an under et arbeiderpartiregime. Og blekket på godkjenningen var knapt tørt da Trond Giske overtok skrivebordet.Deretter fulgte en lang og vidløftig saksbehandling i departementet, hvor Trond Giske mobiliserte stadig nye begrunnelser for å avslå søknaden: Kjønnsrollemønsteret i lærebøkene, som ikke kunne godkjennes av likestillingsrådet, konsekvensene for det kommunale skoletilbudet i Songdalen og hensynet til likebehandling har alle vært brukt som begrunnelser for avslaget.Både samlet og hver for seg er dette argumenter som burde stå seg godt som avslagsgrunnlag innenfor det skjønn departementet er gitt i lovgivningen. Men på dette tidspunkt dreier ikke saken seg lenger om formelle begrunnelser, men om politisk makt. For parallelt med søknadens runddans i departementet ble den kristelig-konservative alliansen i Stortinget mobilisert. Og Oasen ble en fanesak for Høyre og Frp som forkjempere for privatskoler som alternativer til den statlige enhetsskolen og for KrF som de kristelige trossamfunnenes våpendrager i Stortinget.Dermed var løpet kjørt. Uansett hvilke saklige argumenter Trond Giske vil være i stand til å stampe opp, har saksbehandlerne i Stortinget allerede trukket sin konklusjon. Den makten som Stortinget gjennom lovgivningen har delegert til departementet, er trukket tilbake til Stortinget. Oasen Bibelskole er på denne måten blitt en maktpolitisk markeringssak, hvor Stortinget bryter sine egne spilleregler og maktfordelingen mellom den lovgivende og den utøvende makt. Den normale prosedyre for Oasen ville være å klage vedtaket inn for Sivilombudsmannen eller reise sak mot staten — slik alle vi andre er henvist til når et forvaltningsvedtak går oss imot. Men de kristelige livssynsskolene har nok verdslig makt til å snu opp ned på maktfordelingen i Norge.