For dem som arbeider i universitets— og høyskolesektoren er dette neppe noe nytt. Allerede for 30 år siden ble det ropt varsku mot politikernes hang til å opprette høyskoler på hvert nes. På 1970- og 80-tallet var høyskoleetableringer godteposer som politikerne delte rundhåndet ut uten tanke på kvalitet eller kvantitet. Det skjedde i distriktspolitikkens navn, i samme tankespor som veibevilgninger og transportsubsidier. Resultatet var at vi fikk høyskoleetableringer på Bø i Telemark, Rena i Hedmark, Alta i Finnmark og Steinkjer i Nord-Trøndelag. Og det er ikke tilfeldig at det er nettopp disse høyskolene som i dag sliter med å fylle opp studieplassene.I tillegg til våre fire universiteter og seks vitenskapelige høyskoler, har vi 25 statlige høyskoler spredt ut over det ganske land. I forhold til folketallet er dette en kostbar infrastruktur, især når studenttallene synker og studentene søker til de største og meste velrenommerte høyskolene som også kan skilte med de beste studentsosiale miljøene. I løpet av en fireårsperiode, fra 1999 til 2002, har studenttallet sunket fra 171.000 til 162.000.Denne utviklingen forsterkes ved at en stadig større andel av norske studenter tar sin utdanning i utlandet. Dette skjer dels som et ledd i det internasjonale utdanningssamarbeid som også norske læresteder deltar i, og dels som følge av at norske studenter følger oppfordringen fra myndighetene om å skaffe seg utdanning i utlandet.I sum betyr dette at Norge styrer mot en permanent overkapasitet i høyere utdanning, en overdimensjonering som i første rekke rammer de små studiestedene i Utkant-Norge. De høyskolene som ble opprettet for å tilfredsstille politikernes distriktspolitiske ambisjoner.Når politikken slår feil og studentene stemmer med bena og velger bort Høyskolen i Grukkedalen til fordel for HiA, bør det også gjøres noe med høyskolestrukturen. Man bør innse at noen høyskoler ikke vil være liv laga i fremtiden.For tiden driver universitetene og høyskolene med en omfattende «kvalitetsreform» som går på studienes organisering og innhold. I neste omgang bør utdanningspolitikken dreie seg om hvordan vi best kan utnytte de ressursene vi bruker til høyere utdanning. For å få fortgang i en omstrukturering av høyskolesektoren, burde man innføre en ordning hvor pengene følger studentene, slik Statens Lånekasse praktiserer for utenlandsstudentene. Da ville behovet for en sanering av høyskolesektoren bli tydeliggjort for enhver.