Dersom en angriper skal lykkes, er det en kjent sak i det militære at styrken må være 3 mot 1. Tyskerne angrep Norge 9. april med 8000 mann mot 30.000 nordmenn. Tyskerne angrep Kristiansand med en lett krysser og tre jagere. Odderøya festning og Gleodden hadde større batterier som i kryssild ville gjøre en invasjon umulig — selv for en langt større angriper. I tillegg hadde byen to moderne jagere og to ubåter. På Gimlemoen var det stasjonert 2500 mann under general Liljedahl som meget enkelt kunne ha kastet tyskerne på sjøen etter at de kom i land.
Feige nordmenn?
Da tyskerne spurte norske offiserer om nordmenn var feige, kom det mange sprikende forklaringer. (Kristiansand Historie 1914-1945). De 2500 norske soldatene forsvant ut av byen etter ordre fra Liljedahl. På Sødal oppdaget denne hærstyrken tre tyskere på sykkel. Det bryter ut panikk og alle løper mot Kvarstein. (Kristiansand Historie 1914-1945). På Evjemoen er det stasjonert ytterligere 500 mann. Tyskerne landsetter 600 infanterister 9. april. En normal militærledelse ville selvsagt gått til motangrep og tatt kontroll over Kjevik flyplass og Kristiansand by. De norske styrkene var hele fem ganger større enn den tyske invasjonsstyrken.
Slapp unna fengselsstraff
General Liljedahl slapp unna en langvarig fengselsstraff etter krigen. Noen høyere offiserer forsvarte hans handlemåte. Min farfar Thor Breien var en av dem. Han skrev artikler til forsvar for Liljedahl i Fædrelandsvennen. Dette må nok kunne oppfattes som misforstått lojalitet. Det ynkelige forsvaret av Kristiansand 9. april førte til splittelse og tragedie. Kommandøren på Odderøya meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS). Han fikk følge av ca. 50 prosent av offiserene i den norske hær. 20 prosent hadde krigsskolen.
Politiet, som i denne sammenheng kan oppfattes som en slags militær enhet, hadde 2300 NS-medlemmer. Dette var ikke langt fra halvparten av alle politifolk i hele Norge på den tiden. Etter krigen lå forsvaret nede med brukket rygg. Politiet var også kraftig skadeskutt. Det faktum at rundt halvparten av offiserene og halvparten av politistyrken meldte seg inn i NS, var en viktig årsak til at Norge sto svakt etter frigjøringen.