Det som skremmer oss mest med avsløringen av Jari Isomets¿s bruk av dopingmedikamenter, er hans nonchalante holdning til det faktum at han ble tatt i dopingfusk. For ham synes det å være den naturligste ting av verden å ta i bruk prestasjonsfremmende midler for å vinne. Og ble han tatt, så var det en kalkulert risiko. That's life — sorry, men det var moro så lenge det sto på, og folk glemmer fort. Omtrent slik var hans budskap til verdenspressen på hans siste og ydmykende pressekonferanse. Men Jari Isomets¿ var langt fra ydmyk.Det spørsmål vi stiller oss, er om han speilte utbredte holdninger i det idrettsmiljø han har befunnet seg i. For det er vanskelig å tenke seg at ingen i det omfattende støtteapparatet som omgir disse toppidrettsutøverne har kjent til hva som pågikk. Og vi som er tilskuere og publikum får en nagende tvil om hele toppidrettssirkuset er en kamp mellom medisinerte broilere hvor det bare er tilfeldighetene som avgjør hvem som blir tatt. Hvor sikre kan vi være på at ikke utøverne er dopingbomber som kontrollapparatet ikke har klart å fange opp?For dopingavsløringer er blitt et fast ritual ved alle større mesterskap - et like sikkert innslag som medaljeutdelingene. Derfor er det all grunn til at det internasjonale idrettssamfunnet nå stopper opp og tenker gjennom hvilken vei idretten er i ferd med å ta. For dopinguvesenet har ikke kunnet utvikle seg uten at ledere og rådgivere i støtteapparatet rundt toppidrettsutøverne stilltiende har vært med på ferden.Også den norske prektigheten har fått riper det siste året. To av våre utøvere i styrkeidretter ble sendt hjem fra OL i Sydney etter dopingavsløringer, og Norge ble rangert som en «versting»-nasjon i dopingsammenheng. Det utløste en nødvendig debatt i vårt hjemlige idrettsmiljø - en debatt som dessverre kulminerte i norsk selvgodhet, med det resultat at den fremste kritiker av norske idrettslederes manglende holdning til dopinguvesenet, Hans B. Skaset, ble presset fra sin stilling i Kulturdepartementet.For det er et faktum at norske toppidrettsutøvere beveger seg i dopingens grenseland, med idrettsledernes velsignelse. Bruken av høydehus og kosttilskudd med mer eller mindre ukjente ingredienser har glidd inn som «naturlige» deler av idrettsutøveres treningsopplegg. Bloddoping er forbudt dersom det skjer medikamentelt, men ikke dersom du oppholder deg i et høydehus-laboratorium ved sjøen, til tross for at effekten er den samme. Og kosttilskuddene har ført til at flere av våre toppidrettsutøvere er blitt tatt for doping, til tross for at innholdet i produktene burde være velkjent i brede idrettskretser.Derfor var Jari Isomets¿s arrogante pressekonferanse i Lahti bare en litt frekkere variant av den pressekonferansen de norske idrettsledere regisserte etter dopingavsløringene under Sydney-OL.