En drøy uke er gått siden Sør-Afrikas president Thabo Mbeki åpnet verdens største politiske konferanse noensinne. Konferansen har intet mindre enn å redde verden på agendaen. For nå haster det. Og er det noe deltakerne er enige om, så er det nettopp det. Det spares ikke på noen ting her i Johannesburg. Delegatene blir tatt vare på som dronninger og konger. Selv om en sveitser visstnok ble stående ansikt til ansikt med en pistolmunning på sitt eget hotellrom første dagen, så er konferanseområdet omkranset av en jernring med væpnet politi og sikkerhetsvakter. Det sies at Johannesburg kommune har leid inn 30.000 ekstra politifolk for konferansen. Fransk gåselever, russisk kaviar og norsk laks er importert i store mengder for at, som kjøkkensjefen på Hilton hotell sier til en lokalavis, statsoverhodene skal få det de måtte ønske på sitt spisebord så lenge de er her. Ikke vet jeg om vår egen Børge Brende får ubegrenset med trønderfår på sitt bord, men skal jeg tro de norske delegatene, så har han i alle fall fått en streng pekefinger av amerikanerne om å ligge lavt i CO2-terrenget. Den giftige amerikaner — The Toxic Texican - som USAs president er blitt omdøpt til her nede, kjører som kjent et «no-show» i Johannesburg. Mens resten av verden sitter og forhandler om å begrense utslipp av giftige gasser, er Bush hjemme og forbereder krig. Glemt er tydeligvis all støtte verdenssamfunnet ga USA i kampen mot terrorisme for under ett år siden. Det er til å bli flau over.Og flaue er også de amerikanske kommunepolitikere og ordførere vi har jobbet sammen med i disse dagene. De forsikrer oss om at amerikanske kommuner både tar ansvar og viser handling i lokale miljøsatsinger. Og i skrivende stund mumles det om et amerikansk ordføreropprør mot presidenten. Det er oppturen vår her i Sør-Afrika. Veldig mange kommuner jobber bra med miljøspørsmål. Det samme gjør de frivillige organisasjonene. Det er på dette planet vi opplever det oppriktige miljøengasjementet - oppriktig global omtanke. Den kollektive samvittigheten finnes her i Johannesburg i disse dager. Derfor er alle arrangementene som foregår parallelt med toppmøtet svært viktige for helsetilstanden til vår moder jord. Det er miljøaktivister, menneskerettighetsforkjempere, kommunepolitikere, fagforeninger og fagfolk som presser på og krever handling nå. Det er også disse som peker på de mange mulighetene som ligger på lokalt plan. Tiltak for rent drikkevann, trygg skolevei, økologisk mat i barnehagen, røykfrie arbeidsplasser og gratis rådgivning for energisparing i hjemmene er alle tiltak som konkret gjør godt for mennesker og for miljø. Og det er der du og jeg kommer inn. Hjemme hos oss selv. Det er der det begynner. Ikke alle har anledning eller krefter til å tenke miljø og felleskap. En ti minutters kjøretur fra hotellrommet hvor jeg sitter og skriver dette bor det barn og ungdommer i papphus og under blikktak. De livnærer seg av å selge lokalavisen The Star langs den sterkt trafikkerte motorveien som går gjennom Johannesburg. Fra talerstolen på toppmøtet blir det sagt at dette skal ta slutt innen 2015. Da skal sulten i Afrika være over. Med eller uten Bush på laget. Dersom tempoet holder stand som det har gjort de siste ti årene, er det etter min mening ingen grunn til umiddelbar optimisme. Men det finnes håp. Og det er håp om at tempoet for å få en slutt på sult og nød skal skyte fart etter dette toppmøtet. Og med vertskapet som finnes her i Johannesburg er alt mulig. Her betaler multinasjonale pengemaskiner som BMW og Coca-Cola store deler av regninga for hele arrangementet. Ironisk nok, ettersom konferansen i realiteten jobber mot storkapital, privatisering og frie markedskrefter. Vertskapet har en beundringsverdig sterk tro på en bedre verden. Og ingen vet vel mer om dette enn nettopp menneskene i Sør-Afrika. Vi skulle hatt toppmøter her hver eneste dag, skriver en kvinne i et leserinnlegg i dagens utgave av lokalavisen i Johannesburg. Hun begrunner det med at veiene aldri har vært finere, gatene aldri renere og bydelene aldri hatt flere sikkerhetsvakter enn i disse dager. Det har hun sikkert rett i. Og vi som er tilreisende, får aldri sett Johannesburg slik den egentlig er. For oss ser det meste nytt og rent ut. Fattigdomsproblemet har naturligvis blitt viet stor oppmerksomhet i disse dager. Noe også Kjell Magne Bondevik har sagt han vil ta opp i løpet av sine ti minutters tilmålte taletid mandag eller tirsdag. Men det er fattigdommen i fattige land det fokuseres på. Hva med fattigdommen i ett av verdens rikeste land? Som representant for Kristiansand kommune blir det unektelig noe rart å diskutere norsk fattigdom med en kommunepolitiker fra for eksempel Malawi, hvor problemene er uendelige. Likevel - i Kristiansand kommune bor det omtrent 150 barn som lever under uverdige kår. Det er 150 barn for mye. Kanskje tiden er inne for at vi som kommune og innbyggere i fredelige Kristiansand setter krav til byens finanselite om at tiden er kommet for å tenke solidaritet fremfor profitt. For eksempel på boligmarkedet. Når nye boligkomplekser nå reises langs elvebredden og andre lukrative steder i Kristiansand, blir disse forbeholdt de pengesterke - og slett ikke de som har størst behov for en skikkelig bolig. Det er nemlig ingen penger å tjene på dem. Ingen må sitte stille å se på at det også finnes barn i vår egen by som lever i fattigdom. Aller minst de som har mest. Fattigdom i Norge og i Kristiansand betyr heldigvis ikke å bo under blikktak, og å selge aviser fremfor å gå på skole. Men det er likevel et sykdomstegn i et av verdens rikeste land, at vi har barn som lever under den grensen vi selv har satt som standard for trygghet og verdighet. Det er absurd, men sant. Det er disse tankene jeg gjør meg under verdens toppmøte i Johannesburg - for en trygg og bedre verden. At det gjelder for oss i Kristiansand også.