En av fordelene med å bo i Stockholm er at byen av og til forflyttes til en annen sfære enn den hverdagslige skandinaviske når verden kommer på besøk. Hvert år på denne tiden står for eksempel byen i begivenhetenes sentrum når verdensmesterskapet i utvalgte intellektuelle kunstarter markeres. Det handler altså om utdelingen av Nobelprisene — deriblant den i litteratur. Litt av den samme glansen vederfares også Oslo på samme tid, når byen står i fredsprisens tegn. Når Norden er på sitt kaldeste, møter vi forfattere, vitenskapsmenn og fredsarbeidere med den påkrevde førjulsvarme. Det gjelder derfor å benytte sjansen når den store verden gjør sitt korte strandhugg i nabolaget. Derfor innfant jeg meg sammen med et hundretalls andre interesserte i universitetets aula her om dagen for å høre og se litteraturprisvinneren Imre Kertész fra Ungarn og verden. Jeg skal villig innrømme at jeg ikke hadde hørt om denne forfatteren før han fikk Nobelprisen, men livet er langt og det er aldri for sent å lære. Så nå ligger det kanskje en Kertész-bok på nattbordet etter hvert. Uten å ha den inngående kunnskapen om hans litteratur, blir det naturlig nok mennesket som vekker størst nysgjerrighet og interesse. Om ikke annet, så vekker det mange tanker å sitte foran en mann som overlevde oppholdet i Auschwitz dit han kom som 14-15-åring. Kertész har tidligere fortalt om hvordan han ved ankomsten til utryddelsesleiren ble innprentet av andre fanger at han hadde fylt 16 år. Han fulgte rådet og berget dermed sitt liv; de som var under 16 år ble nemlig, i likhet med gamlinger og syke, ikke ansett som fullverdig arbeidskraft og ble derfor umiddelbart skysset til gasskamrene. En tidlig seleksjon, som viste seg å være helt avgjørende for det videre forløpet. Denne seleksjonsprosessen var jo veldig dramatisk og eksepsjonell. Samtidig kan jeg ikke fri meg fra å trekke paralleller til posene med julegaver jeg har liggende under stolen etter å ha gjort noen innkjøp på veien til møtet med Kertész. Det er knapt noen nyhet at vareutvalget til både voksne og barn er svært kjønnssegregert. En kort tur innom en leketøy- eller barnetøyforretning forflytter oss raskt tilbake i historien - her er det som om ingenting har hendt: I denne verden fins det i alle fall ingen kvinnelige styremedlemmer, forfattere eller statsministere - ei heller mannlige bleieskiftarbeidere eller sykepleiere. Det er rosa og lyse greier tilpasset et stillesittende jenteliv, og blå eller mørke varer tilpasset et aktivt gutteliv. Som om ikke dette var nok, fikk jeg ved to anledninger spørsmål om hvilket kjønn merkelappen på pakken skulle ha - det vil si valget mellom en blå eller en rosa elefant i barnetøyforretningen, og valget mellom en glanspapirjente eller ditto gutt i glassmagasinet.Kertész forklarte så godt i sitt foredrag om hvordan diktaturer, enten det dreier seg om nazismen eller kommunismen, som han jo senere opplevde i Ungarn, fratar individet eget ansvar og livsmuligheter gjennom å påtvinge det umulige valgalternativer. Uten sammenligning for øvrig, så passer diagnosen ganske godt på hjelpesløsheten spørsmål om farge på innpakningspapir og merkelapper påfører mottageren. For hvem tør vel å opponere mot konvensjonen i denne stunden? Hvem av oss tør be ekspeditrisen sette på en rosa lapp og skrive Til Petter? En blå pakke til Borghild eller Camilla går vel an, men rosa til Gerhard eller Stian? Seleksjonen starter tidlig, og blir etter hvert mer og mer finurlig. Det andre kaller produktdifferensiering skulle kanskje hete markedsdiktatur i Kertész terminologi.Handelsnæringen er selv lite villig til å ta på seg ansvaret for et veldig vridd vareutvalg. En representant for Hennes og Mauritz forklarte i et radiointervju at hun ikke så noen problemer med at de hadde så mye rosa til jentene, så lenge de også kan kjøpe klær i blått. Vil kundene ha blå klær, så kjøper vi naturligvis inn det. Bortsett fra at denne troen på etterspørselens automatiske innflytelse på tilbudet er både falsk og naiv, var eksempelbruken vel så talende: Jentene bør altså få kjøpe klær i blått også, men ingenting ble sagt om guttenes mulighet til å kle seg i rosa eller rødt. Det går vel en anstendighetsgrense der. Visst er det sant at vi som konsumenter og samfunnsmedlemmer er deltagere i leken og bidrar til å drive den videre. Men det var faktisk ikke min idé å bekjønne merkelappene på julegavene - her stilles jeg overfor et fait accompli, der jeg tvinges til seleksjon og til valg. Ikke umulige, men mest uinteressante, valg. De valg Kertész har blitt utsatt for er selvfølgelig av en helt annen dignitet og dramatikk. For ham var det ingen tvil om det autoritære opphavet til disse umulige valg. Verre er det faktisk med de valg det moderne mennesket utsettes for - enten det dreier seg om julehandel eller valg av teleoperatør. Tilsynelatende øker de vår personlige frihet og mulighet til å ta ansvar for oss selv, men de grunnleggende spørsmålene om hvilke valg vi faktisk får servert, hvordan de formuleres og muligheten for å foreta en informert beslutning, er fortsatt like aktuelle. En komplett valgfrihet må også kunne innebære muligheten til ikke å velge, uten at det fører til represalier eller uante negative konsekvenser. Kertész hadde helst sluppet å definere seg som verken 16-åring eller jøde - han sier selv at historien påtvang ham et forhold til jødedommen - og noen av oss vil gjerne slippe å definere mottagerens kjønn ned på merkelappsnivå når vi handler gaver.Til sommeren kommer verden til Stockholm igjen når Rolling Stones holder tre konserter. Uten sammenligning for øvrig kan jo også de rullende steinene betegnes som overlevere - de burde antagelig vært døde for lenge siden tatt i betraktning det harde miljøet de har vanket i gjennom flere tiår. Men tross de store ulikhetene, kommer Kertész alltid å tilhøre kategorien mannlige nobelprisvinnere, og Rolling Stones kommer aldri til å bli noe jenteband. Det valget ble tatt for lenge siden.