Det er fullstendig parodisk å innbille seg at staten skulle opptre som teologisk garantist for en eller annen fraksjon i den ideologiske meningsbrytning kirken er gjenstand for. I dette stiller Arbeiderpartiets kirkepolitiske talskvinne, Ranveig Frøiland, som ønsker å bruke statens tvang for å radikalisere kirken etter partiets smak og biskop Skjevesland, som begråter statens manglende interesse for å støtte de konservative teologiske posisjoner, i samme klasse.De har begge to misforstått tidens kulturelle fordring med en hundre års margin eller så. I et samfunn der tanke— og ytringsfrihet styrer meningsdannelsen, og der den flerkulturelle erfaringen blir stadig mer iøynefallende, er det like absurd at staten binder seg til ett kirkesamfunn som at den binder seg til ett politisk parti. Forskjellen mellom de to er at Skjevesland nå innser at dette ikke går lenger, mens Frøiland ønsker å kjøre systemet videre. Hun kommer da også fra et parti der monopoler føles som en del av politikkens orden. Vi tror biskop Skjevesland vil bli ytterligere skuffet etter at et skille mellom stat og kirke en gang har funnet sted. For hans drøm om en fri og renskåret kirke, hva det i sin uhyrlighet måtte innebære, synes ganske fåfengt. Problemet er nemlig i bunn og grunn ikke staten, men kirkens medlemmer. Hva tror Olav Skjevesland de 80 - 90 prosent av folket som vil tilhøre en fri folkekirke, måtte mene om likt og ulikt innenfor teologiens og moralens domener?Tror Skjevesland at Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett ville forsvinne over natten, sammen med Åpen Kirkegruppe, liberale teologer og alt annet som oppleves som trist og leit? Og hvor skulle grensen for det renskårne gå? Skulle noen av de «utålelige nederlag» kirken har døyvet gjennom årene, fra kampen mot parlamentarisme, kvinnelige prester og abort hevnes gjennom nye slag, eller skulle spist være spist og gjort være gjort, bortsett altså fra homofilien. Skjevesland kan se til de frie folkekirkene i andre europeiske land og i Nord-Amerika for å oppdage at nissen gjerne følger med lasset. De ulike frikirkesamfunnene våre har også fått det teologiske mangfold og folkekirkeproblematikken kastende inn over seg. Flere av dem har løst problemet ved å operere med et A-medlemskap for de «bekjennende» og et B-medlemskap for dem som ikke kan klareres for troens indre arena. Er det noe slikt Skjevesland ønsker seg? Drømmen om det ideologisk renskårne er, slik vi ser det, i slekt med det sletteste i europeisk åndshistorie. Vi ønsker oss derimot en sterk, fri folkekirke med et myndig lekfolk som er i stand til å utmeisle den teologi som behøves for å møte alt det folk baler med i livene sine. Og en slik kirke kan aldri bli renskåret. Da kunne den ikke være i sannhet. Til det er virkeligheten for mangfoldig og teologien for uferdig.