For den offentlige arbeidsmarkedsetaten koster. I statsbudsjettet for 2001 er det budsjettert med 1,8 milliarder kroner til driften av Aetat.Og hvert år får Stortinget seg forelagt måltall og resultattall for etatens virksomhet. I fjorårets budsjettproposisjon heter det bl.a. at 50 prosent av ressursbruken i Aetat går med til å bistå arbeidstagere med å få arbeid, og 19 prosent går med til å bistå arbeidsgivere med rekruttering og omstilling. Over 2/3 av ressursene i Aetat er altså innrettet mot arbeidsformidling. Og i årets budsjettproposisjon heter det at «I 1999 formidlet Aetat arbeidskraft til 216.000 ledige stillinger. Det er en økning på 50 prosent fra året før».Dette er det tallgrunnlag Stortinget har fått seg forelagt som grunnlag for bevilgningene til etaten. Så viser det seg at både Stortinget og offentligheten er blitt ført bak lyset som følge av juks med tall og statistikk i etaten selv. Etter at avisen VG for en tid siden avdekket at det ble drevet en omfattende juksing med formidlingstallene i Aetaten, fikk Det Norske Veritas til oppgave å granske etatens egne formidlingstall. Veritas rapport er en knusende dom over en ukultur i etaten som det er vanskelig å tenke seg har vært ukjent for ledere på ulike nivåer i Aetat.Ifølge Veritas-rapporten kan hele 30 prosent av formidlingene i Aetat være fiktive. Det betyr at 65.000 av de 216.000 formidlingene etaten «dokumenterer» i stortingsdokumentet kan være jukseformidlinger. Dette er så graverende at det bør få konsekvenser for ansvarlige ledere på ulike nivåer i Aetat. Offentlighetens tillit til etaten vil etter dette være sterkt svekket. Ikke minst fordi det som Veritas har avdekket ikke er tilfeldige feilslag i statistiske skjemaer, men bevisste forfalskninger.Veritas-rapporten er så drepende i sine konklusjoner at det er vanskelig å se hvordan Aetat kan drives videre uten at det skjer en omfattende omorganisering av hele virksomheten. Men selv den mest gjennomgripende organisasjonsreform vil neppe kunne ta knekken på de holdningsbrister og den organisasjonskultur som her er blottlagt. For vi har grunn til å tro at vektleggingen av formidlingsstatistikken som et ytre mål på suksess og vellykkethet, har overlevd flere organisasjonsendringer i arbeidsmarkedsetaten.Derfor står de som skal ta fatt på oppryddingsarbeidet i Aetat, overfor en formidabel oppgave hvor det ikke bare er spørsmål om å tegne nye organisasjonskart, men også å skape en ny kultur og en ny korpsånd. I denne sammenheng bør Stortinget også vurdere om ikke Aetats funksjon som arbeidsformidler bør bygges ned og overlate større deler av disse oppgavene til private formidlingsbyråer. Denne jobben bør ikke ledes av en arbeidsdirektør som har vært blind for en ukultur som har ført til at Stortinget er blitt feilinformert om sentrale deler av etatens virksomhet.