Like sikkert som julestjerna og de berømmelige sjuerlysestakene dukker opp i vinduene, dukker julebedriftene opp i kirkene. Mer eller mindre kjente artister melder sin ankomst i gamle og nye drakter. Noen av dem har holdt på i tjue år. Verken Rune Larsen eller Anita Skorgan er så ofte å se i rampelyset lenger. Men sammen med julepynten, skinner de årlig. På samme måte som vi lurte på hva Roald Øyen gjorde når det ikke var påske og påskenøtter, kan en jo lure på hva enkelte av juleartistene gjør resten av året.Det kan være vakkert med julesangakkompagnement. Vi kjører på med stemningsmusikk til julehandel, julepynting og julesjauing. Og mange av juleartistene har fine stemmer og gir mennesker stemning. De mer kommersielle julekonsertene i kirkene ble nok til i det tiåret ordet konsept nærmest ble sett på som noe religiøst. Konseptet julekonsert eller julebedrift selger julestemning innpakket i pludring og sanger med innslag av jul. Og det er jo for så vidt ikke noe galt i det; å få bekreftet at jul er kos og godt. Men nå var vel Jesu komme til verden aldri tenkt som et stemningskonsept. Så om det såkalte omdømmet til evangeliet blir ivaretatt på riktig måte, vil vel reklamebyråer og de som søker frelse, vurdere på ulike måter.Det finnes jo unntak fra c, d og e-kjendisenes julebedrifter. Den mer kjente og suksessrike Elvira Nicolaisen fra Moi smetter fram og annonserer julekonsert med de gospelsmilende Garness— tvillingene fra Frekhaug som har flere kristne plater bak seg. I VG i begynnelsen av desember forteller artisten Elvira som har hatt offentlig oppgjør med kristendommen, om hvor viktig det er for henne og understreke at det ikke er religiøse undertoner ved kirkekonserten. Det blir heller «ingen Elvira-konsert» bedyrer hun. Interessant, ikke skal hun selv være med selv, og ikke kommer de religiøse undertonene. Høres kanskje ut som et litt uferdig kirkekonsertkonsept.De religiøse undertonene spilles kanskje helt andre steder. For det finnes andre sanger som synges andre steder og med annen hensikt enn å skape stemning eller tjene penger.Det er noe eget med de sangene som blir sunget for å overleve. For slavene handlet det om å synge eller forsvinne. I gasskamrene i Tyskland under krigen har vitner kunnet fortelle at sangene lød som bønner som reddet mange fra å kjenne på frykten som rammet dem. Da frykten var i ferd med å innta hjertene til passasjerene på Titanic bar sangene menneskene gjennom det uunngåelige. Og ingen sanger er vel mer preget av håp enn dem som er skapt i desperasjon eller sorg.Det finnes fremdeles sanger som synges for å overleve.For seks år siden ble jeg gjennom et prosjekt kalt «Livet under 18», kjent med en gutt som den gang var 12 år og innlagt på en psykiatrisk institusjon. Der opplevde han noe som kalles holding - å bli holdt i gulvet mens to, tre voksne satte seg oppå han hvis han var aggressiv og burde roe seg. Gutten opplevde dette svært nedverdigende og har senere fortalt både fagfolk og andre at de må finne andre løsninger når barn og unge blir aggressive. Jeg glemmer ikke når han fortalte hvordan kreftene ebbet ut. De første gangene hylte han. Da bare holdt de han for munnen og holdt enda lenger. Etter gjentatte ganger å ha blitt utsatt for holding, fant han en metode som hjalp ham. Når de la ham ned og holdt ham i bakken, begynte han å synge. Disse holdene ble ikke like lange. «Det handlet om å synge eller forsvinne», har han fortalt senere. I dag er han 18 år og golfstjerne. Sangen var med å redde ham. Det handlet om å synge eller forsvinne.I fjor sommer satt jeg og jobbet på en benk i Otterdalsparken ved Nupen-anlegget da jeg med ett hørte vakre toner fra en benk nærmere sjøen. En kvinnestemme sang: «Sometimes i feel like a motherless child». Igjen og igjen og igjen. Mot normalt måtte noen av englene ha tatt feil av årstiden og stedet. For disse englene sang ikke over hyrdene på marken, men over vannene ved parken.Jeg tror det for denne kvinnen på en eller annen måte også handlet om å synge eller forsvinne.Selv har jeg sansen for englene som daler ned i skjul, og synger sanger som gir fred ingen urolige trodde skulle ramme dem. Som den vinterkvelden jeg gikk og ventet på siste buss til Søm. Jeg ruslet i snøen i rundt på torvet da jeg hørte nydelig klar, ren sang. Jeg fulgte lyden og endte bak toalettene rett ved domkirken. «Deilig er jorden» sang kvinnen klokkeklart mens sprøyta akkurat var trukket ut og rusen satte inn. Det handlet om å synge eller forsvinne. Sangen smøg seg ned i den delen av hjertet jeg trodde var avstengt. Hun så på meg og smilte. Jeg så på henne. Og jeg glemmer det aldri. Jeg vet ennå ikke hvem av oss som var mest fortapt denne vinternatten. Når sangen får skillene mellom menneskene til å forsvinne - og hårene til å reise seg på armene, da nærmer vi oss kanskje budskapet som lød overraskende til noen anonyme hyrder på en mark for et par tusen år siden.Og for all del. Det kan også skje på julekonserter i kirkene. Vi skal ikke slutte å gå på dem. Men kanskje heller ikke glemme å lytte etter de andre sangene, som dukker opp på uante steder og flytter oss en centimeter nærmere det vi lengter etter. Sangene som synges for å overleve.Ensangskonserten bak toalettet utenfor domkirken var ikke del av et lønnsomt konsept, den var sunget for å overleve. Dette er sanger langt hevet over alle anmeldelser. De hører til en annen kategori enn tillærte musikaler og julekonsertkonsepter. Kanskje de er nærmere den kunsten som poeten Erling Christie snakket om, som er mer virkelig enn virkeligheten. Den vi har pakket inn og nesten ikke finner. Du kommer ikke med terningkast på englesang. Og det er det nærmeste beskrivelsen av sangen som lød fra toalettene utenfor domkirken denne desemberkveldenEnglene fortsetter å dale ned i skjul. Ingen vet hvor englesangen dukker opp. Hvor undrene skjer. Hvor hjertene blir varmet. Det er hevet langt over våre julebedrifter og konsepter. Hevet over vår kontroll og fatteevne. Heldigvis.