Rumenernes inntog har skapt et sterkt engasjement. I går svarte 95 prosent nei på fvn.no sitt spørsmål om det er greit at vi har tiggere her på Sørlandet. I nettdebatten har det kommet flere innlegg med krav om å kaste dem ut. Og både ordfører Per Sigurd Sørensen og våre lokale stortingsrepresentanter etterlyser et strengere regelverk.
At de som driver med en aggressiv form for tigging skaper reaksjoner, er forståelig. Organisert tigging er heller ikke noe som fortjener å bli belønnet.
Men dette er et dilemma som ikke løses ved å vise ut tiggerne. For de fattige rumenerne forsvinner ikke om de vises bort fra vår landsdel. Ute av syne kan nok bety ute av sinn. Men ikke ute av verden.
Tiggerne er et lite utslag av den massive fattigdommen som også har bitt seg fast på vårt kontinent. I alle storbyer finnes de. Det nye er at de har oppdaget Kristiansand og Sørlandet.
Fattige mennesker på reise for å tjene penger er en del av den globaliserte økonomien, som vi selv har tjent så godt på. Vår egen økonomi går på høygir takket være blant annet rumenske og andre øst-europeiske arbeidere. At også andre mennesker følger i arbeidskraftens kjølvann, er uunngåelig når vi snakker om land som Romania der en av tre lever under fattigdomsgrensen.
Vi må innse og innstille oss på at tigging vil være en del av virkeligheten så lenge det finnes fattigdom som frarøver mennesker muligheten til et liv i verdighet. At den også dukker opp i et av verdens desidert rikeste land, bør ikke være noen overraskelse.
Det gjør noe med oss når vi får fattigdommen så nært innpå. Men kanskje har vi nettopp i disse førjulsukene med stadig nye kjøpsrekorder godt av å bli minnet på hvilken velstand de fleste av oss lever i, og hvor uendelig mange som ikke var så heldige å bli født i et lite, rikt land langt mot nord.