Det er jo nettopp valgets funksjon: Å tilkjennegi preferanser for hvilken ideologi eller politikk man ønsker kommunen skal styres etter de neste fire årene.
Men i kjølvannet av valget inngås det hellige og uhellige allianser i sene nattetimer på politikkens bakrom. Det er en dyd av nødvendighet for å skape et styringsdyktig flertall ut fra resonnementet at det er bedre å få en hånd på rattet enn å bli uten innflytelse.
Men det har som resultat at mange velgere kan føle seg snytt eller endog lurt. Og det er det som har skjedd i Kristiansand etter at Høyre og Arbeiderpartiet har innledet et politisk samarbeid.
Det kan være vanskelig å se hvordan to partier som utad har fremstått som ideologiske hovedmotstandere med ulikt syn på saker som konkurranseutsetting, eiendomsskatt og forvaltningen av strandsonen, skal finne en felles plattform.
I hvert fall ikke uten at de sakene partiene profilerte seg på for å sanke stemmer ved valget blir parkert.
Men faktum er at i praktisk politikk har både Høyre og Arbeiderpartiet i en årrekke samarbeidet om å løse viktige, lokalpolitiske saker som Agder Energi, Cultiva, konserthuset, kulturbyen og bompengesaken. Og den «store koalisjonen» i Kristiansand — Høyre, Ap og KrF - har over en årrekke hatt et felles syn på kommunens økonomiske politikk gjennom et budsjettsamarbeid.
Derfor er samarbeidet mellom Høyre og Ap i Kristiansand uttrykk for en pragmatisk tilnærming til løsningen av Kristiansands utfordringer. Slik vi ser eksempler på i disse dager landet rundt, hvor Høyre samarbeider med Ap i flere kommuner enn partiet samarbeider til høyre med Frp.
Det skaper rot i de ideologiske bøkene, men er en del av lokalpolitikkens pragmatisme.
Imidlertid burde velgerne ha krav på å få vite hvilke partikonstellasjoner de gikk til valg på når de stemte Høyre eller Ap ved årets lokalvalg. Det er ikke vanskelig å forstå de velgere som i dag gir uttrykk for sinne og skuffelse over å ha fått en annen politisk ledelse enn den de ga sin stemme til.