Min far lovet meg en gang at han skulle skrive om krigen i Irak helt til den tar slutt. Med det mente han slutt på ordentlig, ikke på amerikansk. Uansett om folk syntes at han gjentok seg selv. Noen ting kan ikke sies for mange ganger, sa han. Jeg er enig. Noe må sies om igjen og om igjen.
Jeg har sagt noe om krigen i Irak før jeg også, og synes tiden er inne for å minne meg selv og dere på de minste og stilleste av alle ofrene i Irak; nemlig barna. I Irak er en hel generasjon i ferd med å bli ødelagt.
9-åringen Mustafa Karim så faren og onkelen bli drept før han måtte flykte med resten av familien til en leir utenfor Bagdad. Til CNNs journalist gråter han høylytt. Fortvilelsen er til å ta og føle på. Går du på skole, spør journalisten? Mustafa tørker tårene med en barnlig skitten håndbak og rister forsiktig på hodet. Det har han ikke gjort siden invasjonen, forteller han. Han gjør ingenting. Venter kanskje? På hva da, fortsetter journalisten. Vet ikke, hvisker Mustafa, fred kanskje, sier han uten håp i stemmen.
Mustafa er ikke alene. Han deler skjebne med tusenvis av irakiske barn. Fire år etter invasjonen kan helsearbeidere fortelle at daglige krigshandlinger, vold, drap og oppløste familieforhold er i ferd med å sette dype og varige spor hos Iraks barn.
I sommer la UNICEF (FNs barneprogram) fram en rapport som konkluderte med at situasjonen for barn i Irak er litt drastisk forverret de siste årene. På de fleste områder var det bedre før krigen, hevder rapporten.
— Barna i dag har det mye verre enn for et år siden, og det er klart at de har det verre enn for tre år siden, uttalte Dan Toole, som er direktør for nødprogrammer for FN-organisasjonen.
Fire år etter den såkalte frigjøringen av Irak, har irakerne ikke lenger engang tilgang til en statlig garantert matkurv, slik Saddam Hussein innførte for å motvirke sanksjonene.
Forholdene for kvinner og barn er betydelig forverret siden bombingen i februar 2006 av en shiamuslimsk moské nord for Bagdad. Det utløste en bølge av sekterisk vold. Fremgangen folk følte i de første månedene etter den amerikanske invasjonen, da de kunne bevege seg fritt rundt og hadde tilgang til markeder og helsesentre, er tapt i dag.
Bare to tredeler av befolkningen har tilgang på rent vann og alle indikatorer for helse og næringsinntak, er på vei nedover. Mange mødre er redde for å ta barna til helsesentre, og mange er redde for å sende barna på skole. Og fordi mennene blir drept, styres mange husholdninger nå av kvinner.
Med dette bakteppet vokser en generasjon irakere opp. Små mennesker som ikke kjenner noen annen virkelighet enn én fylt av konflikter. Hva gjør en slik hverdag med barnas følelsesliv? Hva slags spor settes i et lite sinn når vold omgir dem på alle kanter? Og ingenting er forutsigbart og fremtiden utydelig.
— Våre barn er omringet av vold, sier Dr. Saied al Hashimi. Han er professor i psykiatri ved et Universitet i Bagdad.
— De aller fleste er traumatisert. Flukt, drap på familiemedlemmer og konstant tilstedeværelse av væpnede styrker, milits og dødsskvadroner har antakeligvis permanent innvirkning på barnas psyke. Spesielt gjelder dette barn i og rundt Bagdad hvor volden er mest ekstrem. Jeg kaller dem tause ofre. Våre barn er krigens tause ofre, sa professoren til CNN.
Det er bortimot umulig å fastslå i hvor stor grad krig og konflikt ødelegger irakiske barn. Redd Barna estimerer at omtrent 900.000 barn mellom 6 og 11 år ikke går på skolen.
Konflikter forstyrrer «normale» liv, tvinger millioner av familier på flukt, splitter barn fra sine familier og ødelegger skoler og andre institusjoner, peker organisasjonen på i en rapport. Hver dag våkner barna opp til en dag fylt av alvor, frykt og hardt arbeid. Det er ikke mye rom for å være barn, for å leke.
I samarbeid med irakiske psykiatere, utførte Verdens helseorganisasjon i fjor en undersøkelse av de mentale konsekvensene av krigshandlingene for barn i Irak. De fant blant annet at nesten halvparten av barna i Irak har opplevd en betydelig traumatisk hendelse siden invasjonen. En betydelig traumatisk hendelse kan for eksempel være å se mor bli voldtatt eller far drept. Noen steder i Irak viste også nesten halvparten av barna tegn på alvorlig posttraumatisk stressyndrom. I tillegg lider opp mot 90 prosent av barna av angst i forskjellig form. Behovet for oppfølging og hjelp er enormt.
Men leger, psykiatere og psykologer lar seg også merke av krigen. Mange har flyktet, mange er drept og noen sitter igjen med en tilsynelatende umulig oppgave.
Den irakiske professoren forteller om ei lita jente som kom til ham sammen med sin mor. Moren fortalte at hun virket ok helt til de hørte lyden av bomber, granater, skudd eller tunge kjøretøy. Jenta ville da bryte akutt sammen, legge seg ned og bare skrike. Moren var fortvilet. Hvis de var hjemme, ville jenta, eksponert for krigslyder, angripe sin mor, hyle, sparke og slå.
— Våre barn er i ferd med å bli voldsomme og aggressive. Vi tror dette er en effekt av krigen, avslutter professoren.
Jeg ville minne meg selv og dere om barna i Irak. Det er mulig jeg kunne gjort det mer tåredryppende, nærere og mer detaljert. Denne gangen lar jeg fakta tale for seg. Tenk dere en situasjon hvor 90 prosent av alle norske barn hadde psykiske problemer. I tillegg var landet i krig med alt det innebærer. Vi må aldri glemme barna i Irak. Bry deg gjerne om Madeleine, men krev at alle barn har lik verdi og at deres lidelser likestilles.