Treholt-saken har hatt en sentral plass i norsk samfunnsdebatt i nesten 25 år. Mange og taleføre har de vært som har pledert for at den tidligere byråsjefen i Utenriksdepartementet må få sin sak opp på ny. Både den dømte selv og flere av hans meningsfeller har ment at Treholt i realiteten bare førte dialog med Sovjetunionen, og at dommen var et resultat av den kalde krigen. Nå bør også Treholts nærmeste allierte forsone seg med avgjørelsen i Gjenopptagelseskommisjonen og akseptere skyldspørsmålet som endelig.
Arrestasjonen av Arne Treholt sjokkerte en hel nasjon. Mange samfunnsengasjerte mennesker husker ennå akkurat hvor de var januardagen i 1984 da nyheten kom om arrestasjonen av byråsjefen. Treholt var noe langt mer enn en byråkrat. Han var en fremtredende representant for den sikkerhetspolitiske opposisjonen i Norge, på venstresiden i Arbeiderpartiet. Han hadde tidligere vært statssekretær og høyre hånd for havrettsminister Jens Evensen, som forhandlet med Sovjetunionen om delelinjen i Barentshavet.
Treholt har hele tiden hevdet sin uskyld. Han forsøkte forgjeves å få saken gjenopptatt i 1988 og 1992. Denne gang fikk han bare støtte fra én av fem medlemmer i Gjenopptagelseskommisjonen. De fire andre mener at bevisene nå som i 1984/5 er overveldende.
I motsetning til mange rikssynsere har vi for vår del intet grunnlag for å mene noe kvalifisert om skyldspørsmålet knyttet til spionasje for Sovjetunionen og Irak. Men vi tar til etterretning at det etter en omfattende prosess er felt en rettskraftig dom. Og at flere forsøk på å få saken gjenopptatt er avvist, nå sist av det organ som er satt til å vurdere gjenopptakelse av rettsavgjørelser som oppleves feilaktige. I den 168 sider lange redegjørelsen konkluderer kommisjonens flertall med at det ikke er grunnlag for å ta begjæringen om gjenåpning til følge.
Dermed bør punktum være satt i diskusjonen om skyldspørsmålet i en av etterkrigshistoriens mest omtalte rettssaker.