Her kommer en politisk ukorrekt uttalelse: Jeg liker ikke kvinnenettverk. Normalt er jeg ganske opptatt av likestilling. Men kvinnenettverk tåler jeg bare ikke.

«Gutteklubben grei» har vært et skjellsbegrep i mange år nå. Det er ikke greit at makten fordeles mellom få menn som kjenner hverandre fra diverse lukkede selskaper. Men det er heller ikke greit at damene nå etterligner denne gutteklubben ved å skape «eksklusive», lukkede nettverk av damer som har som mål å skaffe hverandre mer makt. Istedenfor «Gutteklubben grei», får vi «Jenteklubben hjelp-meg-opp-og-fram».

Tidlig høst 2008 samles en gjeng fremadstormende kvinner fra kvinnenettverket Kompetansenett Agder på Frk. Larsen. Kveldens agenda er å spise tapas, drikke vin, mingle og høre på et inspirasjonsforedrag. La oss snu det på hodet med et hypotetisk eksempel. En gjeng lovende menn samles til et lukket arrangement i byen, med konjakk, kanapeer og mingling som agenda. Kveldens foredrag heter «Du er mann og du kan».

Reagerer du? Er du en av dem som hadde ropt Gutteklubben grei ved vårt hypotetiske eksempel og krevd åpenhet og adgang også for kvinnene? I så fall, hvorfor er det greit at damene har slike minglekvelder, men ikke mennene? Ingen av de to scenarioene er likestilling. Likestilling kan vi få hvis vi slår de to arrangementene sammen og lar de fremadstormende, uansett kjønn, møtes i lignende omgivelser. Kall det karrièrekveld eller hva du vil.

Jeg er på ingen måte motstander av ambisiøse kvinner som vil opp og fram her i livet. Snarere tvert imot, jeg synes det er altfor få av dem. Jeg mener bare ikke at kvinnenettverk er måten å løse problemet på.

Lene Foss, førsteamanuensis og medforfatter av boka «Entreprenørskap, kjønn, livsløp og sted», uttalte til Stavanger Aftenblad i 2007 at hun ikke tror kvinnenettverk skaper mange toppledere. Hun sier videre at nettverkene bør være mer sammensatt. I samme artikkel sier Svenn Olav Kalvø, partner i rekrutteringsfirmaet UpSource, at det er menn som må hjelpe kvinnene fram, ved å tre inn som mentorer for talentfulle kvinner. Med en vekst i kvinnenettverk som bakteppe, advarer Kalvø mot to lederkulturer, der menn rekrutterer menn og kvinner rekrutterer kvinner.

Hvis vi får et slikt todelt lederscenario fremover, er det lett å se for seg hvilken av de to lederkulturene som får de feteste jobbene. Det blir som herrefotball versus damefotball. To forskjellige verdener. Får vi slike a— og b-lag av nettverk, har kvinnene virkelig gjort seg selv en bjørnetjeneste.

Lukkede nettverk strider mot vår følelse av rettferdighetssans, derfor er temaet sprengstoff. Se bare hva som skjedde da statsråd Manuela Ramin-Osmundsen «hjalp» nettverksvenninnen Ida Hjort Kraby til jobben som barneombud. At Hjort Kraby kanskje var den best kvalifiserte til jobben, ble helt irrelevant. Det eneste som betydde noe, var hemmelighetskremmeriet og usikkerheten rundt vennskapsforholdet mellom de to. At menn i årevis har rekruttert hverandre gjennom lignende formelle eller uformelle nettverk, er ingen unnskyldning. Samfunnet er tjent med at alle prosesser som handler om makt, foregår på en måte som tåler offentlighetens argusøyne.

Kanskje er jeg naiv, men jeg tror virkelig den beste måten å bli lagt merke til, er å slutte å tenke kjønn. Har du ledertalent og ambisjoner, så ikke vær redd for å si det. Heller ikke til dine mannlige sjefer. Det er til syvende og sist de som må tro på deg, ikke bare dine kvinnelige nettverksvenner.

Jeg vet at det er vanskelig å stikke seg fram som jente. Vi har ikke alltid klokkertro på egne kvaliteter. Den selvtilliten har mennene hatt i generasjoner før oss. Vi kan bli mye flinkere til å skryte av hverandre når vi fortjener det. Men jeg skryter ikke av kolleger fordi de er jenter. De får skryt av meg hvis jeg synes de har gjort en god jobb, på samme linje som mennene.

Hvis jeg en gang søker en sjefsjobb, vil jeg ha jobben hvis jeg er den beste søkeren, ikke fordi jeg er jente. Er jeg like god som andre søkere, bør jeg få jobben hvis jobben befinner seg i en mannsdominert bransje. Men når jeg mener dette, må jeg også synes det er flott at mannlige sykepleiere og førskolelærere blir ledere hvis de er best kvalifisert.

Det blir ikke likestilling av champagne og tapaskvelder med andre kvinner. Årets viktigste likestillingskamp handler ikke om lederstillinger eller styreverv. Fram mot kvinnedagen i år har Norsk Sykepleierforbund tegnet bart på seg selv for å få fram det alle egentlig vet. Nemlig at sykepleiere og andre kvinner med inntil fire års utdanning bare tjener 80 øre for hver krone menn tjener.

Den dagen tradisjonelle kvinneyrker blir like høyt verdsatt som mannsdominerte yrker, da snakker vi likestilling. Da tror jeg også vi snakker mange flere kvinnelige sjefer.

Samtidig må vi respektere at det finnes mange jenter som rett og slett ikke vil bli sjefer. Ikke fordi de mangler tro på seg selv eller blir diskriminerte. Men fordi de synes andre ting i livet er viktigere. Vi må ikke se på oss selv som et svakt kjønn som blir holdt kunstig nede av menn med makt. Mest av alt tror jeg vi holder oss selv nede, fordi vi er fornøyde med livet vårt som det er. Derfor sier mange dyktige kvinner nei til større utfordringer. Det er synd, men noe vi må respektere.

Jeg håper på en verden der de kvinnene som vil opp og fram tar saken i egne, sterke hender på en åpen ærlig måte. Ved å skape kvinnenettverk driver vi kjønnsbasert forskjellsbehandling, slik vi alltid har kritisert mennene for å gjøre. Vi bør komme dit vi vil på en bedre måte enn mennene. Nok en gang er jeg kanskje naiv, men jeg tror mange vil oppleve at de blir heiet fram.