Kommentatorer har pekt på faren KrF står overfor ved å hive ut selve limet i partiet, troskravet for tillitsvalgte. Ikke bare kan det føre til at de mest konservative føler seg fremmedgjort og sveket av sitt gamle parti, og dermed kanskje rømmer til Frp eller lar være å stemme med kommende valg.
Det å svekke kristen-imaget er også å tone ned særpreget som gjør KrF synlig i skogen av andre partier. Plassen som kristendemokratisk parti er dessuten for lengst okkupert av Høyre, så KrF kan måtte slite med å forklare velgerne sin berettigelse dersom de gir avkall på nettopp det som utgjør partiets særtrekk.
På den andre siden har bekjennelseskravet neppe betydd mye for potensielle velgere utenfor partiet. De færreste har vært klar over det, og om de hadde vært det, så vil det være politikken som er utslagsgivende for hva folk stemmer, ikke hvilke paragrafer tillitsfolkene velger å innrette seg etter. Det er for eksisterende medlemmer denne bekjennelsesparagrafen har størst betydning.
Tanken bak forslaget om å fjerne troskravet er at KrF på sikt skal limes sammen av politikk istedenfor av tro. Ved å hive ut bekjennelsesparagrafen tenker man antakelig at KrF skal utvikle en ny partikultur der trosspørsmål ikke lenger har noen naturlig plass. Troen henvises til menigheten, mens politikken blir partiets domene. Og når hamskiftet er gjennomført, vil nye velgere strømme til partiet, håper nok Dagrun Eriksen og resten av KrFs enstemmige strategiutvalg. I så fall må den konservative Dagfinn Høybråten byttes ut som leder, har det vært påpekt.
Foranledningen for endringsforslaget er stortingsvalget i 2009 der KrF fikk 5,5 prosent oppslutning, etter i sine glansdager å ha vært oppe i 13,6. Siden har partiet vaket nær sperregrensen. Kan hende er det ikke realistisk å tenke seg at KrF kan få særlig større oppslutning i en befolkning som blir stadig mer avkristnet. I så fall er det ikke spesielt klokt å utfordre sine kjernevelgere.