Så vidt jeg kan se ble begrepet «psykiatridrap» skapt i VGs redaksjon ut fra behovet for en ettordsfortelling på oppslagsplass. Senere er det gjentatt ofte nok til at det har blitt hengende som tittel på et regjeringsoppnevnt utvalg.

Øyeblikkets opprør over grusomme handlinger er en mer enn god nok forklaring på at et slikt ord oppstår. Det er de ukritiske gjentakelsene av det som gjør det til nyord og som bidrar til en ideologisk dreining som er gruoppvekkende:

Det ligger i begrepet at det finnes en særskilt type drap – og en særskilt type drapsmenn – som har det til felles at de er, har vært eller burde ha vært behandlet av det psykiatriske helsevesenet.

Den ideologiske refleksen av nyordet er resonnementet i motsatt rekkefølge: Det finnes en spesiell type mennesker som er, har vært eller burde være under behandling av det psykiatriske helsevernet, og de er farlige. Derfra er veien kort til de populistiske krav: Mer tvang, flere lukkede institusjoner, opphev rettssikkerheten for disse «spesielle mennesketypene».

Jeg velger å tro at det ikke er normalt for noe menneske å drepe andre mennesker. Påstanden er ideologisk, kan hende, men normalt vil den være ukontroversiell. All sivilisasjon bygger på en slik forutsetning: Drap er unormalt, unntak, ulovlig, sykt.

Vi har regler for lovlige, organiserte massedrap: Det kalles for krigens lover, de definerer hvilke unntak som gjelder fra normaliteten når nasjoner tørner sammen – og eksistensen av slike lover er en understrekning av at i alle andre situasjoner – også under krig – er drap forbrytelser.

Finnes det virkelig noen drap som har noe «friskt» ved seg?

Forsvarsadvokatene har alle mulige krav på respekt. De har gjort det til sine livsoppgaver å forsvare den ene som alle vil fordømme. Igjen og igjen gjør de det, og slik er de med på å opprettholde et av sivilisasjonens viktigste fundamenter.

De har som oppdrag å finne de forhold som vil tale til tiltaltes fordel i en rettssak. «Bevisstløs i gjerningsøyeblikket» vil kunne være et slikt forhold, og kan det argumenteres slik i retten, er det forsvarsadvokatens plikt å lansere argumentet også når han blir spurt av media mens et drap er en nyhet.

Men det er vel ingen som forveksler denne rollen med et sannhetsvitnes?

Journalistens rolle krever ikke mindre klokskap enn advokatens. Ikke mindre uavhengighet eller kritisk sans heller. Journalisten skal ikke bare formidle hva som faktisk har skjedd i en nyhetssak, han eller hun skal også forsøke å stille noen av de spørsmålene som må stilles for diskusjonen om det finnes noe mønster i det som har skjedd, om det kan finnes noen forklaring, om noe kunne ha vært gjort slik at det tragiske ikke hadde skjedd.

Ettordsfortellingen som form er selve kjernen i journalistikkens dilemma: Opprinnelig – den januardagen i 2005 da den ble laget første gang – gjenfortalte den en historie på minimal plass, den tente trangen til å vite mer.

Men i gjentakelsene forandrer den seg til sitt motstykke: Den etablerer en årsakssammenheng, den slukker tørsten etter mer viten og mer forståelse, både hos leser, journalist og redaktør. Det var et psykiatridrap – historie slutt.

Isolert er ordet en meningsløshet. Det kunne ha betydd «drap på psykiatrien» (som i «mannedrap»), drap på psykiatriens område (som i «skoledrap»), drap utført av psykiatrien (som i «justisdrap») – men det betyr altså åpenbart «drap utført av noen som er, har vært eller burde ha vært under behandling av psykiatrisk helsevern».

Noen få – deriblant Mental Helses ungdom – har advart mot bruk av ordet:

«Media må slutte å sette likhetstegn mellom psykiatriske pasienter og livsfarlige kriminelle.» «Konsekvensene av slike oppslag i media kan bli at det blir enda mindre åpenhet, og at mennesker med psykiske problemer tør å si enda mindre om hvordan de har det – og hvilke problemer de sliter med. Nå kan det skje at de blir redde for å bli stigmatisert, ikke bare som syke, men også farlige.»

De har ikke blitt hørt. Diskuteres slike nyord, for eksempel i Fædrelandsvennens redaksjon?