Det er tid for selvransakelse i Kristelig Folkeparti etter et elendig stortingsvalg. Ingen havarikommisjon denne gang – som i 2003 – men landsstyret får en evaluering fra fylkeslagene på bordet senere i høst. Forhåpentligvis gir den noe av forklaringen på hva som gikk galt i valgkampen.

Kanskje bør landsstyret også ta seg bryet med å lese Dagfinn Høybråtens tale til landsmøtet i Tønsberg i april 2005. Her peilet partilederen inn kursen som i løpet av vel fire år har ført KrF til et historisk lavmål.

Det var hallelujastemning i vestfoldbyen denne vårdagen. Høybråten ble avbrutt av taktfast applaus 55 ganger under sin åpningstale til landsmøtet. Talen var like mye en preken som et politisk budskap. Og Høybråten fremsto mer som en vekkelsespredikant enn en politisk leder. Han lovet å bringe KrF tilbake til røttene. Til tro, moral og åndelige verdier.

Vinteren 2004 avløste han Valgerd Svarstad Haugland som partileder. Hennes skjebne var beseglet etter et begredelig fylkestingsvalg høsten 2003 med en uttelling på 6,9 prosent. Høybråten proklamerte at målet var å stabilisere KrF på 10 prosents oppslutning.

I landsmøtetalen i 2005 tok Høybråten partiet med seg tilbake til fortiden. Det har kostet. Pilen har pekt konstant nedover. Han har ledet partiet i tre valg. Oppslutningen ved stortingsvalget i 2005 ble 6,8 prosent, i fylkestingsvalget to år senere 6,7 og stortingsvalget i høst 5,5. Høybråten forklarte nedturen i 2005-valget med regjeringsslitasje. Men partiet har ikke evnet å snu motgangen i opposisjon.

Vest-Agder er tradisjonelt KrFs kjerneområde. Men også her taper partiet terreng. For åtte år siden var KrF størst i fylket. Nå er både Frp, Ap og Høyre større. Dessuten slår KrF-bastionen Flekkerøy sprekker. Ikke rart alarmklokkene ringer. Samtidig er dette en varslet katastrofe.

Skeptikerne advarte tidlig mot Høybråtens linje. Også i partiets egne rekker ble det sagt klart fra om at kursen KrF-skuta hadde lagt seg på, var farlig. Kritikerne ble vingestekket eller oversett. I ettertid ser vi at det gikk som de forutså.

Under Høybråtens ledelse er det blitt trangere i KrF. Stadig flere opplever partiet som moralistisk og sneversynt. Romsligheten Svarstad Haugland gjorde seg til talskvinne for, er borte. Partiet har liten eller ingen folkelig appell. Ledelsen må innse at med den størrelsen KrF har nå, finnes åpenbart mange flere kristne i andre partier enn i KrF.

De kristne grunnverdiene som fundament i samfunnet synes å ha blitt en belastning snarere enn en styrke for KrF. Mye av det partiet forfekter i moral— og verdispørsmål blir gjerne oppfattet som kristne dyder av mottakeren. Å omsette kristendom i konkret politikk er en krevende og risikabel øvelse.

Norge er et flerreligiøst og multikulturelt samfunn. I verdidebatten favoriserer KrF åpent ett livssyn. Da kan det lett feste seg et inntrykk av at de som ikke er kristne, er uten verdier. For annerledes tenkende og troende kan det sterke fokuset på kristendommens plass oppleves som ekskluderende, diskriminerende og krenkende. Et annet forhold er at KrFs krav om kristen bekjennelsesplikt for tillitsverv i partiet er en hemsko for rekrutteringen av nye sympatisører i den stadig voksende innvandrerbefolkningen.

Dagfinn Høybråten er aktivt medlem i en frimenighet som er tilsluttet Det Norske Misjonsforbund. En menighet som da Høybråten var helseminister, kom i fokus fordi den diskriminerte homofile. Den gang ville ikke Høybråten kommentere saken, fordi han ikke ville blande seg inn i et trossamfunns indre anliggender. Samtidig blandet han tro og politikk i kjent KrF-ånd da han som helseminister gikk god for helbredelse ved bønn.

Homofilispørsmålet fortsetter å forfølge Høybråten og hans parti. Øyvind Håbrekke, som ved valget mandag kom på Stortinget for Sør-Trøndelag KrF, sier i Vårt Land at homosaken ødelegger for partiet. I løpet av valgkampen ble han konfrontert med at KrF ikke tar de homofiles menneskeverd på alvor. KrF må gjerne gjenta at så ikke er tilfellet, men Håbrekke har et poeng når han påpeker at hvis mange ikke har tillit til at KrF tar homofiles menneskeverd på alvor, vil de heller ikke ha tillit til partiet i andre verdispørsmål.

KrF markedsfører seg gjerne som familiepartiet. Da handler det om ekteskap og kjernefamilien, med mor, far og barn. Slik kommer partiet i utakt med en betydelig del av den norske virkeligheten. I vårt land er det mange som lever i samboerskap, enda flere som er aleneforeldre, og et økende antall homofile par stifter familie. Det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skal bli lykkelige i våre liv og samliv. KrF som påberoper seg å være valgfrihetens parti, burde innse dette. I stedet forfektes en familiepolitikk som ekskluderer store grupper.

For et kristelig verdiparti burde menneskeverdet ha et overordnet fokus og nestekjærligheten en sentral plass. Mange mennesker i vårt velstandssamfunn sliter med sine liv. I en globalisert verden kommer fattigdom og nød under andre himmelstrøk nær oss. KrF bør kunne favne vidt i velgermassen med sitt budskap om solidaritet og ansvar. Når KrF i stedet oppfattes av stadig flere som et smalt religiøst parti med en løftet moralistisk pekefinger, kan ikke ledelsen plassere skylden hos andre enn seg selv.