I forrige uke kom det en melding om at en lokal gruppe skal studere Bibelens profetiske skrifter i Kristiansand til høsten, og denne avis ba blant annet meg om en kommentar til planene om en profetskole. Jeg advarte mot forsøk på å utdanne kristne spåmenn og hevdet at kristne ikke har bedre forutsetninger enn andre til å forutsi hva som skal skje i fremtiden.
Men resten av kommentaren min ble ikke fanget opp av avisen. Det er selvsagt langt mer å si om den profetiske tradisjon i jødedom og kristendom enn å avvise den som spådomskunst.
Edin Løvås, retreatbevegelsens nestor, har en interessant artikkel i avisen Vårt Land etter sommerens og sommerstevnenes mange oppslag om nye profetier i Norge. Her minner han om at profetisk tale svært sjelden betydde fremtidsprofetier i Det nye testamente. Han minner om Apg 15,32 og sier at «Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst». I Det nye testamente er profetisk tale først og fremst Guds ord til menigheten i samtiden, ikke spådommer om fremtiden.
I den hebraiske bibelen (Det gamle testamente) finner vi et annet og mer sammensatt bilde. Det kan virke som om profetene utgjorde en egen religiøs profesjon i deler av det gamle Israels historie. Noen av dem var sannsigere, spåmenn og drømmetydere som en også fant i de andre kulturene rundt Middelhavet. Andre var forkynnere og fortolkere som så det som sin oppgave å fornye den religiøse tradisjonen og påtale forfall og religiøse avvik i samtiden.
Profetene i Israel har også vært viktige samfunnskritikere med sterke etiske budskap. Det ser en ikke minst hos Jesaja, Amos og Hosea som kritiserer urettferdige samfunnsforhold og kommersialisering av gudsdyrkelse og offerkult.
Det finnes også flere betagende fortellinger om profeter som med livet som innsats oppsøker landets herskere og kritiserer måten de leder og lever på: Profeten Natan som kritiserer kong David etter at han har ranet til seg Batseba og fått mannen hennes Uria drept, eller Johannes Døperen som mistet livet etter å ha kritisert kongen og dronningen i sin samtid.
Både i jødedommen og kristendommen er «profet» et sammensatt begrep: Det finnes både sanne og falske profeter. Det finnes selvoppnevnte, og rett kalte. Troskollektivet må selv hele tiden være på vakt og lære seg opp til å skille mellom det ekte og det uekte.
Profettradisjonen byr på mengder av stoff til å fordype seg i under en profetskole eller i dagens menigheter. Jeg har to advarsler som begge henger sammen med en viktig utfordring for alle mennesker med en tro eller en religiøs livstolkning: Det er viktig å skille mellom tro og overtro. Hvor dette skillet konkret går, er det ikke så lett å si noe konkret om, og spørsmålet vil bli besvart annerledes i Human-Etisk Forbund enn på et teologisk fakultet. Men for meg blir det overtro å operere med en forestilling om at kristne kan spå sannere og mer treffsikkert om fremtiden enn ikke-kristne.
Den andre advarselen handler om sjangeren «personlig åpenbaring». Den grunnleggende kristne åpenbaringstro innebærer at Gud har åpenbart seg i skaperverket og at Gud taler til oss gjennom evangeliet. Forestillingen om at Gud henvender seg direkte til enkeltpersoner med personlige budskap som er skjult for alle andre, er problematisk. Det avskjærer muligheten for kritikk. Det stanser all videre samtale. For hva er det vel mer å si når en får høre:
«Gud selv har sagt til meg, og bare meg …»
Religionshistorien er full av eksempler på mennesker som bruker denne type åpenbaringstale til å utstyre seg selv med absolutt og uangripelig autoritet. I den kristne kirke er det en grunnleggende forutsetning at alt som forkynnes eller sies, skal kunne prøves på de bibelske skriftene og bekjennelsen. Det betyr kort og godt kontinuerlig innholdskritikk av alt eventuelle profeter måtte komme med!
I vår kulturelle situasjon ser vi en rekke tilfeller av at rasjonalismen utfordres. Det er grotid for healere og magikere av ulikt slag. Tabloidavisene annonserer for spådomskunster og «lesninger» over et stort register. Hvis den kristne kirke i denne situasjon skal revitalisere sin profetiske tradisjon, er det viktig å holde tungen rett i munnen.
Profetene skal «oppbygge, formane og trøste», skriver Edin Løvås i Vårt Land. Ja, han har rett. I tillegg drømmer jeg om noen stemmer som kan bringe videre arven fra profeten Amos, stemmer som våger å refse vårt samfunns maktelite ut fra troen på Gud skaper og den jødisk-kristne forvalteretikk. Er det noe som er «profetisk», er det å våge å trekke provoserende linjer fra tro til liv.