Verdens øyne vil være rettet mot den fastlåste fredsprosessen mellom Israel og palestinerne når president Barack Obama onsdag lander i Tel Aviv. Mangelen på fremgang her var en av de største nedturene for presidenten i hans første periode.
Men det er langt fra sikkert at det blir noe lettere i Obamas andre periode. Derfor er skepsisen stor til om han vil lansere et nytt fredsinitiativ under sitt besøk i Israel og Palestina.
Det som derimot er sikkert er at det iranske spørsmålet vil stå høyt på dagsorden. Både USA og Israel driver en febrilsk kampanje for å hindre at den islamske republikken skaffer seg atomvåpen. Israel har flere ganger truet åpenlyst med å angripe Iran. Mens Obama har advart Israel i klare ordelag. Det vil han etter alt å dømme bruke besøket i Israel til å gjenta.
Grunnen er først og fremst frykten for hva et israelsk angrep kan føre til. Iran og dets støttespillere — som Hizbollah i Libanon - har varslet massive motreaksjoner. Israels nylig avgåtte forsvarsminister Ehud Barak anslo i fjor at Israel selv må regne med rundt 500 drepte i et iransk motangrep.I tillegg er det betydelig skepsis i USA mot de israelske anslagene for når Iran ligger an til å bli atommakt. Etter amerikansk oppfatning har Israel ropt "ulv" for mange ganger. Allerede på midten av 1990-tallet anslo israelske ledere at Iran ville ha atomvåpen rundt årtusenskiftet. Så ble dette skjøvet fram til 2003, og så 2005. Sist under den amerikanske presidentvalgkampen gjorde statsminister Benjamin Netanyahu sitt ytterste for igjen å sette saken på spissen, også for å hjelpe sin venn, republikaneren Mitt Romney. Ved å mane fram faren for en snarlig iransk atombombe forsøkte Netanyahu å fremstille Obama som svak, fordi han var mindre militant i språkbruken enn Romney. Nære medarbeidere av presidenten la ikke skjul på Obamass store irritasjon over Netanyahus spill.
Dessuten er det et åpent spørsmål om et militært angrep er den beste måten å stanse - eller forsinke - det iranske atomprogrammet på. Både Obama og sterke krefter innen israelsk etterretning og Israels væpnede styrker mener det ennå er tid til å jobbe videre langs andre spor. Tidligere Mossad-sjef Meir Dagan gikk i desember 2010 ut i israelske medier og kalte et israelsk angrep for "det dummeste jeg har hørt".
Dagan og hans støttespillere vil heller forsterke det diplomatiske og økonomiske presset mot Iran. Og ikke minst - intensivere den skjulte krigføringen mot det iranske lederskapet og dets fremste kjernefysiske eksperter. Denne lavintensitetskrigen har vart i flere år.
Hvor mange liv den har krevd, vet få. Både Iran og Israel ser seg tjent med minst mulig oppmerksomhet rundt den. Israel ønsker ikke å vise verden hvordan dets hemmelige tjenester opererer. Og Iran frykter for egen prestisje hvis det blir for mye omtale av det faktum at landet ikke klarer å ivareta sikkerheten til sine egne borgere i sin egen hovedstad. Ikke en gang i sine egne militærbaser.
Likevel er det allment antatt at den israelske etterretningstjenesten Mossad står bak drapene på minst fem iranske kjernefysikere, fra 2007 til 2011. En ble forgiftet av gass fra en ovn hjemme. De fire andre fikk bomber klistret på bilene sine av forbikjørende motorsyklister i den tette Teheran-trafikken mens de var på vei til jobb. En sjette vitenskapsmann unnslapp så vidt, da han kastet seg ut av bilen før bomben eksploderte.
Alle seks var sentrale i Irans atomvåpenprogram.
Så sent som i desember 2011 eksploderte så en voldsom sprengladning i en militærbase utenfor Teheran, der testingen av iranske raketter fant sted. Trolig mistet 30-40 mennesker livet. En general som var ansvarlig for det iranske rakettprogrammet var blant dem. Heller ikke denne gang tok noen på seg ansvaret. Men USA gikk til det uvanlige skritt å ikke bare benekte alt ansvar for aksjonen, men også å kritisere de som sto bak den. Som få tviler på var Israel, ved Mossad.
Etter amerikansk oppfatning har Israel ropt "ulv" for mange ganger
Parallelt med slike dødelige aksjoner antas det at Israel - trolig i samarbeid med USA - har stått bak svært vellykkede industrielle sabotasjeaksjoner. Disse har vært innrettet mot iranske anskaffelser av nye komponenter til atomprogrammet.
Gjennom flere år har Israel og USA opprettet selskaper i andre land, selskaper som har begynt å produsere deler som de vet Iran er på jakt etter. For å bygge opp tillit har firmaene solgt ekte vare til sine iranske motparter. Men etter hvert har de levert varer av så dårlig kvalitet at deler av atomprogrammet har stanset opp.
Det beste eksemplet på industriell sabotasje er internettviruset Stuxnet. Ingen kjenner opprinnelsen til dette, men mange eksperter regner med at det var et samarbeidsprosjekt mellom Mossad og CIA. Ifølge boka "Spies against Armageddon" av journalistene Dan Raviv og Yossi Melman etablerte Israel et anlegg om ligner på de iranske, med identiske sentrifuger som iranerne bruker for å anrike uran. Forskere utviklet der et virus som spres via e-post. Viruset var først inaktivt i et års tid, før det slo ut og ødela viktig programvare. Det antas at 20 prosent av de iranske sentrifugene ble ødelagt av Stuxnet og at en stor del av de andre ble skadet.
Summen var en betydelig forsinkelse av atomprogrammet.
Fra israelsk og amerikansk side håper man også summen til sist blir at det iranske lederskapet kommer til den konklusjon at regimet best sikrer sin makt ved å avslutte planene om å skaffe seg atomvåpen. For få er i tvil om at nettopp det å beholde makten er det viktigste motivet for ayatollah-ene. Går det som Israel og USA håper, vil de rasjonelle elementene i lederskapet konkludere med at programmet koster så mye økonomisk og på andre måter, at sannsynligheten for opprør blant iranere flest blir for stor.
På den annen side kan iranske ledere se på verden rundt og konkludere med at Nord-Korea har skaffet seg atomvåpen, og at ingen tør true med å angripe landet militært. Mens Irak og Libya kan tjene som eksempler på det motsatte. For militante ledere i Iran er særlig Moammar Ghadaffis skjebne skremmende. Den libyske lederen hadde startet opp et atomprogram, men skaffet seg ikke bomben. Tvert imot; for å bedre forholdet til Vesten gikk han med på å avvikle hele programmet. Få år senere ble han drevet fra makten, delvis på grunn av militær inngripen fra vestlige land. Og endte sine dager på den mest ydmykende måte.
Så hva er det grunn til å tro at utfallet av samtalene mellom Obama og Netanyahu blir når det gjelder Iran? I et så ømtålig spørsmål får vi neppe rede på hele svaret.
Som man sier i Midtøsten: De som vet noe om de mest sensitive spørsmål, snakker ikke. De som snakker, vet ikke noe.