I en verden full av konflikter og motsetninger er standpunktene i forskjellige spørsmål mange. Men foreldre har dette felles uansett bakgrunn og tilhørighet: De elsker sine barn og vil ikke at de skal utsettes for noe vondt. Derfor forårsaker det dyp fortvilelse og raseri når terrorister bryter en grense vi trodde og håpet aldri ville bli overskredet: Å bruke uskyldige barn som ofre i kampen for sin sak.
De tsjetsjenske opprørerne har hatt en viss sympati i den blodige kampen for å rive seg løs fra Russland. Den sympatien er borte nå. De møtes med avsky av en hel verden etter den groteske aksjonen i Beslan i Nord-Ossetia. Ikke noe mål kan rettferdiggjøre overgrep og likvidasjon av småbarn.
Utfallet av gisseldramaet ble det verst tenkelige da russiske spesialstyrker stormet skolen hvor barna og gisseltakerne oppholdt seg. Det endte i blodbad. Tv-bildene gikk verden rundt, og skrekkeslagne barneansikter og livløse små kropper vil lenge stå i veien for hva de tsjetsjenske separatistene hadde til hensikt å fokusere på.
President Vladimir Putin har gjort Tsjetsjenia til en prestisjesak. Derfor vil han ikke gi seg. Frykten er at uavhengighet for Tsjetsjenia vil føre til at andre republikker krever det samme. Putin kom til makten fordi han lovet å rydde opp i den opprørske republikken. Det har han ikke klart. Et militært jerngrep har vist seg nytteløst i kampen mot terrorvirksomhet.
Spørsmålet som presser seg fram etter den uhyggelige og hjerteskjærende aksjonen i Nord-Ossetia er: Hva nå? Den kompromissløse kampen Putin og president George W. Bush fører mot terror, har vist seg å avle mennesker som ikke skyr noen virkemidler i sin motstandskamp. Vi bør i det minste stoppe opp og tenke gjennom hvor en fortsatt knallhard linje vil føre oss, fordi den ser ut til å øke rekrutteringen av unge mennesker som er villige til å gå i døden for sin sak. Og ta med seg småbarn på sin ferd.