Vi lutheranere kan stille oss noe undrende til den katolske kirkes paveinstitusjon med den enorme makt som blir lagt i hendene på den åndelige leder for en milliard mennesker i alle verdensdeler.
Men pave Johannes Paul II har brukt sine 27 år som overhode for den romersk-katolske kirke i fredens og forsoningens tjeneste. Det er også det han blir æret for nå ved sin død.
Ikke minst fremheves hans rolle som en katalysator for kommunismens og Murens fall gjennom sin åndelige og moralske støtte til Solidaritetsbevegelsen i Polen, hans gamle hjemland. En prosess som i løpet av det neste tiåret forplantet seg til hele Øst-Europa. I denne utviklingen spilte han kanskje en viktigere rolle enn noen statsmann.
Og i så måte gjorde han pavestolen til en av verdens viktigste politiske institusjoner ved å arbeide for fred og menneskerettigheter over hele kloden.
I dette arbeidet var han i høy grad en pave av og for sin tid. Som den første pave visste Johannes Paul II å utnytte den moderne tids kommunikasjoner — både massemediene og fly. Han besøkte 129 land for å fremme evangeliet og for å arbeide for fred og forsoning og mot totalitære regimer. I 1989 besøkte han også Norge på sitt verdensomspennende reiseprosjekt. Et besøk som flere av de daværende norske biskoper valgte å boikotte. Ikke nettopp et verdig minne for Den norske kirke i disse dager.
Men det er ikke minst Johannes Pauls IIs medmenneskelighet, karismatiske utstråling og kraftfulle moralske og åndelige autoritet som får millioner av troende katolikker til å bøye seg i sorg i dag.
Ikke uten grunn omtales han som en av de største lederne av den romersk-katolske kirke gjennom tidene.
Politisk liberal i menneskerettighetsspørsmål, men teologisk konservativ i lærespørsmål. Han var mot prevensjon, selv i kampen mot aids, mot kvinnelige prester, mot abort og han var på linje med biskop Kvarme når det gjaldt homofili.
Spørsmålet blir om den nye paven aksler både Johannes Paul IIs samfunnsengasjement og hans teologiske dogmatisme.