Jeg var trolig den eneste sydenjomfrua sør for Sinsenkrysset. 36 år og ukysset av svenske reiseverter, spanske danseband og gambling med for lav solfaktor. Nå har jeg endelig debutert — i ei seng med dobbeltdyne, og ei venninne med laktoseintoleranse og fri tilgang på fløteiskrem. Grand Canaria bød på overraskende få nordmenn, men en invasjon av bleike briter og tyskere i tanga. Og kun én kakerlakk på rommet.

EVA KVELLAND

Jeg hadde forberedt meg. Panikkbruning i solarium, ukesvis uten karbohydrater og faktor nok til førti år i ørkenen. Det gikk likevel som det måtte gå. Første dag ved bassengkanten følte jeg meg som en sakkosekk i bikini. Melkehvitt flesk tøyt ut over ei solseng som truet med kollaps hver gang jeg rulla over for å svi motsatt side av himmelbjerget. Jeg lå flatt som ei dokumentmappe. Alt for å unngå eksponering for omgivelsene og unødvendig mange hvite streker på buken. Kroppen truet med stressutslett og skam — og hodet oppførte seg som en usikker 16-åring. Ingen tok ansvar for tilførsel av solfaktor midt på ryggen, og jeg var på nippen til å gi opp.

Og menn som droppa shortsen til fordel for tanga med dinglende pose.

Helt til jeg så meg rundt. Bassengkanten var full av former, strekkmerker, bilringer, frittgående pupper, skrukker og dobbelthaker. Og menn som droppa shortsen til fordel for tanga med dinglende pose. Det var hengebrøster i solnedgang, lår som gnisser og pupper som disser. Jeg ble fet, men fattet. Hot, flott og skamløs. En ekte sydenturist - med lavt tyngdepunkt og enda lavere solfaktor.

Brent til beinet

Bruningsprosessen er viktig når du er nordmann i syden. Du skal sole deg. Virkelig sole deg. Reservere solsenga før frokost, og ikke gi deg før ryggen er brent til beinet og skuldrene ser ut som ei gammel skinnjakke. Og når du innser at du trenger en pause, så setter hotellet opp gratis buss til Playa del et-eller-annet. Byene som består av norske restauranter, svorske kelnere og butikker med fargerik polyester og kvalitetsprodukter fra Lois Vetton og Rulex. Jeg kom hjem med et par sandaler jeg trolig aldri vil bruke.

Melkehvitt flesk tøyt ut over ei solseng som truet med kollaps hver gang jeg rulla over for å svi motsatt side av himmelbjerget.

Jeg ble raskt den perfekte charterturist, og hadde blitt skuffet om alle fordommene ikke ble bekreftet. Hotellunderholdningen var like dårlig som forventet, med et publikum som var akkurat så entusiastisk som fryktet. Høydepunktet var fire papegøyer på sparkesykkel, mens bunnpunktet var dama med stor tro på egen stemme og enda større tro på rytmeboksen. Det hele var en salig blanding av dårlig karaoke, høy selvtillit og danskebåten på 90-tallet. Og da underholdningen var over, fortsatte baren å spille Pan Pipe Moods 4, mens vi fortsatte inntaket av sangria fra tappekran. Hver kveld.

Gråte over tapt kjærlighet

Jeg var litt lunken til sydenkonseptet før jeg debuterte. Omtalte det som en ferie uten ambisjoner og et reisemål uten mening. - Du reiser ikke på charter for opplevelsens skyld, sa jeg, og lurte på om tre bøker var nok til å døyve ei uke med stolthet og fordommer. Men jeg tok feil. Det er en opplevelse å kunne ligge rett ut som ei punktert lunge i syv dager - uten å tenke på annet enn å drikke nok vann (sangria, altså), ikke løfte enn finger med mindre du trenger mer solkrem og uten å telle én eneste kalori i buffeten (jeg blir lykkelig av buffet). Nå blir det Playa del Solbygg resten av sommeren. Der skal jeg gråte over tapt kjærlighet, drikke hvitvinen kald og bade i myggstikk og uleste bøker. Mens jeg savner servitøren José, som sa tack så mycket og kjøttbullar hver gang han så oss.

Tidligere Signert-artikler fra Eva Kvelland: