De avsløringer som mediene har kommet med når det gjelder Tines bruk av sin markedsmakt i detaljhandelen er ille nok. Men det er like galt at Tine, som en del av landbrukssamvirket, er tillagt forvaltningsmessige oppgaver som markedsregulator, samtidig som det også er den dominerende produsenten av meierivarer.
For å sikre en jevn avsetting av landbruksprodukter over hele landet fikk landbrukssamvirket på 1930-tallet myndighet til å regulere produksjonen. I dag er det Tine som ivaretar denne oppgaven som markedsregulator når det gjelder melk. Tine har plikt til å kjøpe melk fra alle som vil levere, til å selge til alle som vil kjøpe og til å sørge for tiltak ved overproduksjon.
Og den største avtaker av melkeproduktene er Tine selv som produsent. Tine tar hånd om 96 prosent av melken. De øvrige fire prosentene kjøpes av Q-meieriene og Synnøve Finden. Disse to produsentene må altså kjøpe melkekvoter fra en dominerende konkurrent til en pris som fastsettes etter en finurlig prisutjevningsordning. En prissetting som Synnøve Finden brakte inn for retten i fjor, hvor Tine ble dømt i Oslo tingrett for å ha priset melken for høyt.
Det kan være mye som taler for å opprettholde et reguleringssystem for et landbruksprodukt som melk. Men det er uholdbart at den samme institusjonen som er tillagt reguleringsoppgavene også er den dominerende produsenten av meieriprodukter.
Bukk og havresekk er en forsiktig beskrivelse av dette forholdet hvor Tine sitter på begge sider av bordet når melk skal kjøpes og selges.
Tiden er derfor overmoden for at disse funksjonene blir skilt, slik at matvareprodusenten Tine blir fratatt reguleringsmyndigheten og må konkurrere på lik linje med andre produsenter av melkeprodukter.
Det vil i hvert fall skape ryddigere forhold og bedre muligheter for at bedrifter som Synnøve Finden og Q-meieriene kan skape større konkurranse på det norske matvaremarkedet.