Norsk våpeneksport har vært et følsomt tema i hele etterkrigstiden. Vi har levd med det permanente dilemmaet at dersom vi skal ha råd til å holde oss med vår egen våpenindustri, må denne industrien også ha et marked utenfor landets grenser, samtidig som vi har pålagt oss selv strenge restriksjoner med hensyn til hvile land som er stuerene kjøpere.Dette har opp gjennom årene ført til en rekke konfliktfylte politiske situasjoner hvor hensynet til sysselsettingen på Kongsberg og Raufoss er blitt stilt opp mot de ideelle fordringer som er nedfelt i de politiske retningslinjene for norsk våpeneksport.Den mest omtalte episoden var den såkalte Cuba-saken i 1959, som førte til mistillitsforslag mot forsvarsministeren etter at Gerhardsen-regjeringen hadde gitt eksportlisens for ammunisjon fra Raufoss til Cubas diktator Batista i siste fase av borgerkrigen mot Castros gerilja. Det resulterte i en oppvask i Stortinget som førte til at Stortinget innskjerpet retningslinjene for våpeneksport fra Norge.[FAKTA]Disse retningslinjene fra 1959 gjelder fortsatt, hvor det blant annet heter: «Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon bare skal skje etter en omhyggelig vurdering av de innenrikspolitiske og utenrikspolitiske forhold i vedkommende område. (....) Norge vi ikke tillate salg av våpen eller ammunisjon til land hvor det er krig eller krigstrussel eller til land der det er borgerkrig...»I disse dager er det kommet fram at Kongsberg-Gruppen har inngått kontrakt om å selge Penguin-raketter til Tyrkia. Etter at Tyrkia i 1995 innledet en full krig mot kurderne og gikk inn i Nord-Irak, har salget av slike våpen til Tyrkia vært satt på indeks under henvisning til Stortingets retningslinjer. Spørsmålet er om regjeringen nå velger å opprettholde våpenembargoen og vår Tyrkia-politikk.Saken illustrerer hvor vanskelig det er å manøvrere mellom ulike interesser som moralist og våpeneksportør. Norge er i dag det eneste NATO-landet som fortsatt opprettholder våpensanksjonene mot Tyrkia. Landet står heller ikke på FNs liste over eksportforbudsland.Det kan selvsagt være aktverdige grunner til at Norge anlegger en mer restriktiv eksportforbudslinje enn FN og det internasjonale samfunn for øvrig, men da bør vår holdning være rimelig konsekvent og forankret i klare begrunnelser. At man vurderte situasjonen som borgerkrigaktig i en periode etter 1995, er forståelig. Vi kan også ha innvendinger mot fraværet av menneskerettigheter i Tyrkia. Men i dag skiller neppe situasjonen i Tyrkia seg fra flere andre land som vi i prinsippet godkjenner som eksportverdige.Enkelte politikere har også trukket fram den norske protesten mot dødsdommen over kurderlederen ¿calan som et argument for å opprettholde eksportforbudet. Det er dødsstraffen norske myndigheter har reagert på. Dersom våre reaksjoner på bruken av dødsstraff skal brukes som et kriterium for norsk våpenhandel, må vi også slutte å handle våpen med USA. Det viser hvor vanskelig det er å kombinere den spesielle norske rollen som super-moralist og rollen som våpenhandler.