I sin kronikk i Fædrelandsvennen mandag for en uke siden, viser forfatteren Paal-Helge Haugen til at partiene i norsk politikk forlater ideologiene til fordel for merkevarebygging. Det kan eksemplifiseres gjennom barnehageforliket hvor Arbeiderpartiet samarbeider med SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Det er ingen som løfter på øyebrynene over at de to partiene på venstresiden utvikler felles oppfatninger om en sak av stor betydning for titusener av småbarnsfamilier. Det oppsiktsvekkende er at man aksepterer en flertallsløsning sammen med det populistiske Fremskrittspartiet. Det er ikke første gangen at man ser slike allianser. Vi fikk illustrert tilsvarende gymnastiske øvelser under den forrige Bondevik-regjeringen, da Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fikk flertall for sin løsning av IT-parken på Fornebu. Eller rettere sagt den modellen som ifølge de mektigste markedskreftene skulle legge grunnlaget for det nye tusenårsriket innen norsk datateknologi. Siden har vi hørt lite om de praktiske resultater av denne beslutningen. Ifølge den siste utgaven av den danske ordboken er populisme definert som en politisk anskuelse som går mot makthaverne i saker som særlig appellerer til de store befolkningsgrupper. Og det er nettopp på grunn av denne sansen for merkevarebygging at velgere flytter fra de gamle partiene til Carl I. Hagens tilsynelatende trygge havn. Det norske Arbeiderparti, Sosialistisk Venstreparti, og Bondeviks trepartiregjering bidrar alle til å gjøre populistene stuerene. Dermed marginaliserer man interessen for politikk. Det er ikke programarbeidet i Arbeiderpartiet eller SV som anslår marsjretningen, men hvorledes en sak presenteres. Vindretningen på velgertorvet er viktigere for populistene enn de politiske og økonomiskbaserte ideologiene. Derfor legger Carl I. Hagen stadig nye prosentenheter i partikurven. Hans parti er i dag landets største, ifølge seriøse meningsmålere. I tallene ligger der nemlig et varsku her! Det ser ikke Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. De markedsfører politikk etter samme måte som Rimi-Hagen selger dagligvarer, uten sideblikk til ideologiske forpliktelser. Den radikale politikeren Marianne Jelved beklager i et intervju med Weekendavisen at dansk politikk er rammet av sot i så store mengder at velgerne ikke ser forskjell på partiene i Folketinget. Det er etter hennes oppfatning behov for en ideologisk fornyelse. Man skal ikke være der det betaler seg best. Man kan ikke i det ene øyeblikk mane til moderasjon og i neste sekund godta bevilgninger til prosjekter som lanseres fra de partier som dyrker øyeblikkets politiske kunst. Mens samfunnet blir stadig mer komplisert, er det de enkle løsninger som preger norsk politikk. Partiene er mer opptatt av velgertorvet enn av ideologi. I en kronikk i Fædrelandsvennen minner Helge Røed oss om Thorbjørn Jaglands advarsler fra sidelinjen. Og om et stortingsregjereri som fører til at interessen for politikk synker mot et nivå ingen av oss er tjent med. Ikke noen gang i etterkrigsårene har behovet for en ideologisk gjenfødelse vært større enn i dag.