Rapporten konkluderer med at bruddene på friskoleloven samlet sett er så graverende at skolen bør miste statstilskuddet og den offentlige godkjenningen som friskole.

Blant mye av det sterkt kritikkverdige tilsynsmyndigheten påpeker, er at skolens innhold styres av religiøse forhold fremfor faglige og pedagogiske, og at skolens ledelse mangler grunnleggende kompetanse og erfaring med hensyn til drift av en skole. Statstilskuddet er heller ikke kommet elevene til gode i sin helhet, slik loven forutsetter.

Den økonomiske sammenblandingen mellom Skjærgårdsskolen og Skjærgårdskirken får hard medfart. Store deler av statstilskuddet skal ifølge tilsynsrapporten ha havnet i menigheten. I rapporten heter det at de økonomiske forholdene i beste fall kan vurderes som mangler og rot, i verste fall som dokumentfalsk. Norske friskoler får 85 prosent av sine driftsutgifter dekket gjennom statstilskuddet.

Skjærgårdsskolen er en frittstående kristen grunnskole som startet opp på Fevik i 2002. Ved skolestart i fjor var det 60 elever ved skolen. I år har elevtallet sunket til 45. Flere foreldre trakk barna ut av skolen i vår og sommer, blant annet fordi tungetale ble praktisert i undervisningen.

Det har også kommet skarpe reaksjoner fra enkelte foreldre på at pastor Glenn Rasmussen i Skjærgårdskirken er skolens rektor. Han ser på Jesus Kristus som skolens egentlige leder, og seg selv som nærmeste underordnede. Lærere ved skolen er blitt sykmeldt på grunn av arbeidsmiljøet.

Det nyopprettede Utdanningsdirektoratet skal innen 4. oktober avgjøre om Skjærgårdsskolen skal fratas statstilskudd og godkjenning. Legges tilsynsrapporten til grunn for denne avgjørelsen, bør skolens virksomhet være over. Når det pedagogiske og faglige innholdet står til stryk, og skolens ledelse ikke har kompetanse til å drive skole, må det få konsekvenser. For dette handler i siste instans om opplæringen og fremtiden til mange barn, og det må være utslagsgivende.

Det kan være gode grunner til at foreldre skal få velge skole for sine barn, slik Bondevik-regjeringen ivrer for. Men det betinger i det minste et skoletilbud som setter barna i sentrum. Det synes ikke å ha vært tilfellet her. I ettertid må det være tillatt å spørre om hvordan denne skolen i det hele tatt kunne bli godkjent.