Det er betegnende for situasjonen i Bagdad og Irak at hemmeligholdelsen av maktoverdragelsen var et tiltak for å forpurre motstandsgruppenes planer om mulige terroraksjoner. Den nye irakiske overgangsregjeringen står derfor overfor en formidabel oppgave når den nå skal berede grunnen for et legitimt demokrati i Irak, med valget i januar 2005 som første prøvesten.
Samtidig som han mante til nasjonalt samhold, rettet statsminister Iyad Allawi også en skarp advarsel til opprørsstyrkene. De omtalte han som utenlandske terrorister som «dreper våre barn og ødelegger vårt land». Og den fremtidige demokratiske utviklingen i Irak vil stå og falle med selvstyreregjeringens evne til å få terrorismen og terroristene under kontroll.
Derfor vil en gjenopprettelse av den sikkerhet den amerikanske okkupasjonsmakten ikke har evnet å etablere, måtte bli regjeringens første prioritet. Men selv om Allawi-regjeringen på papiret har full suverenitet i henhold til Sikkerhetsrådets resolusjon, vil sikkerheten bare kunne gjenopprettes ved hjelp av den amerikanske okkupasjonsstyrken. De irakiske sikkerhetsstyrkene er ikke engang i stand til å beskytte seg selv.
Slik sett hviler det skjøre irakiske selvstyre på amerikanske bajonetter, og vil gjøre det i overskuelig fremtid. Det representerer også en betydelig utfordring for regjeringen Allawi i arbeidet med å opparbeide seg legitimitet blant de ulike folkegruppene i Irak. For er det én ting som har forenet irakerne, på tvers av stammer og muslimske trosretninger, så er det motstanden mot det amerikanske okkupasjonsstyret.
Det skal et betydelig politisk talent til for å presentere seg som en selvstendig og selvstyrt nasjonal regjering, samtidig som dens reelle autoritet hviler på amerikansk maktutøvelse. Rett nok finnes det eksempler fra europeisk og asiatisk etterkrigshistorie på at det har lyktes. Men det har skjedd i nasjoner med en relativt homogen befolkning og med visse demokratiske tradisjoner.
Irak er en konstruert nasjonaldannelse hvor nasjonalfølelsen blant befolkningen er svakere enn gruppetilhørigheten. Landet har ingen demokratiske tradisjoner å trekke veksler på. Heller ikke fra dets arabiske naboland. Snarere tvert om. Alt dette må skapes fra grunnen av. Og vi vet fra historien at demokratibygging er en møysommelig affære. Derfor er gjenoppbyggingen av et selvstendig og demokratisk Irak ikke bare en militær og sikkerhetsmessig utfordring, men ikke minst en politisk utfordring.