Sterke krefter i Senterpartiet ønsker å beholde dagens fylkeskommuner, mens like sterke krefter i Arbeiderpartiet ønsker store og robuste regioner. Og det later til at Jens Stoltenberg velger å løse de interne konflikter i regjeringen med handlingslammelse. Det betyr i praksis at han overlater regjeringens regionalpolitikk til Senterpartiet.
Nå er det ikke bare fra sine egne regjeringspartier Jens Stoltenberg møter motbør i forhold til å etablere større regioner. Regionreformen forutsatte en betydelig grad av makt— og myndighetsoverføring fra staten til de nye regionene. Det er nødvendig for å gi regionene en tyngde, et innhold og en legitimitet som fylkeskommunene er tappet for.
Men her kjemper man mot sterke statlige sektorinteresser som ivaretas av fylkesmennene, veietaten, miljøvernmyndighetene og helsesektoren, hvor motstanden mot å bli fratatt oppgaver eller bli styrt av regionalpolitikere er uttalt. Disse interessekonfliktene har vært synlige helt siden tanken om regionreformen ble lansert. Derfor er det et svakhetstegn dersom regjeringen ikke klarer å skjære gjennom slike sektorinteresser i reformens navn.
Men det denne prosessen tydeliggjør er at et forvaltningsnivå mellom kommunene og staten er overflødig i dagens samfunn. Vi er et for lite land til å gi store regioner et tungt nok politisk innhold uten å skape vidløftige administrative strukturer. Og våre 19 fylkeskommuner savner enhver legitimitet, selv om de måtte bli tilført nye, begrensede oppgaver.
Lander regjeringen ned på en «modernisert» fylkeskommune, ligger veien åpen for en tonivå-modell hvor oppgavene deles mellom staten og større kommuner.
Etter hvert er det flere enn Høyre og Frp som ser det rasjonelle i en slik løsning. I følge Kommunal Rapport er det også en tanke som har støtte blant flere av Arbeiderpartiets fylkesordførere dersom regionreformen havarerer.