Ved lesning av Fædrelandsvennens oppslag og leder om rektorvalget ved Høgskolen kan en få det inntrykk at valget er et spørsmål om Høgskolen skal ledes av en person som kommer innenfra eller utenfra miljøet, eller om den skal ledes av en kvinne eller mann. Etter min oppfatning dreier dette valget seg om noe helt annet.Fædrelandsvennen kan ha rett i at Høgskolen er svært viktig for landsdelen. Det bør derfor være av stor interesse hvordan institusjonen styres. Den nye rektoren vil også være Høgskolens styreleder. Det er derfor ikke et spørsmål om denne styrelederen er intern eller ekstern, kvinne eller mann, men et spørsmål om hvilket syn hun eller han har på utviklingen av høgskolen og det fremtidige universitet og hvordan hun eller han mener at institusjonen bør styres for å nå sine mål. Det er derfor viktig at de som stiller til valg får anledning til å både å presentere sitt syn og å delta i en debatt om disse og andre viktige spørsmål.Høgskolen hadde en organisasjon hvor myndighet var delegert fra Høgskolestyret til fakultetene og instituttene. Det var de ansatte som valgte instituttledere og dekaner. Instituttmøtene behandlet regnskap, fremmet forslag om budsjett, drøftet endringer i studieplaner og utvikling av nye studier. Forslagene ble deretter behandlet på fakultetsnivå før de ble lagt fram for styret. Det viktigste ved dette «nedenfra og opp» styringssystemet var at det utløste innovative og kreative krefter på grunnplanet. Det stimulerte til forskning, og faglige spørsmål ble inngående drøftet. Det var også full åpenhet i systemet. De siste årene har høgskolen vært gjennom en prosess hvor denne «nedenfra og opp» demokratiske styreformen med stor grad av deltakelse blant de faglig ansatte og studentene er smuldret opp. Den er blitt erstattet med en «ovenfra og ned» styreform hvor Høgskolens styre i vedtak etter vedtak har delegert mer og mer makt til Høgskoledirektøren og hvor det ukritisk har strødd sand på hans beslutninger. Disse endringene har skjedd uten noen form for formell debatt i fagmiljøene. Styret avskaffet instituttene som besluttende organer. I dag styres de faglige enhetene av studieledere, fakultetsdirektører og dekaner som er tilsatt av høgskolestyret, etter innstilling fra høgskoledirektøren. Sakene blir kun i liten grad drøftet blant de faglig ansatte. Slike drøftinger er erstattet med lobbykrati. Studielederne rapporterer sine beslutninger, ikke til de ansatte, men til fakultetsdirektørene, dekanene og høgskoledirektøren. Vi har med andre ord fått autarkisk styresett hvor det er vanskelig å komme fram med nye ideer og hvor motforestillinger til direktivene og bestemmelsene fra ledelsen blir straffet. Her vil kanskje noen hevde at fakultetene har fått egne styrer hvor de ansattes valgte representanter har flertall. Disse styrene er, etter min oppfatning, blitt sandpåstrøingsorganer hvor medlemmene er bondefanget. Det er også alvorlig at fakultetsdirektørene og dekanene er ansvarlig overfor høgskoledirektøren og ikke overfor fakultetsstyrene. Dette har blant annet gitt seg utslag i at kritiske merknader fra fakultetsstyrene om økonomiske forhold og manglende regnskapsoversikter blir møtt med øredøvende taushet fra høgskolens ledelse. Hva mener rektorkandidatene om denne utviklingen? Hvordan ønsker de at høgskolens styringsstruktur skal være?Gjennomføringen av kvalitetsreformen ved høgskolen er et annet godt eksempel på et «ovenfra og ned» styre. Reformen er blitt tredd ned over de viktigste aktørene, nemlig de faglige ansatte og studentene, på en måte som har gitt disse liten eller ingen innflytelse på gjennomføringen. En undersøkelse utført i 2005 viser at reformen har styrket administrativ ledelse på bekostning av faglig ledelse. Det burde vel ha vært omvendt, dersom faglig kvalitet skal settes i høgsetet. Kulturen på fakultetene er i følge undersøkelsen preget av lojalitet og godt samarbeid, mens den mellom fakultetene og den sentrale ledelse oppleves som anstrengt og en kilde til frustrasjon og irritasjon. Ledelsen ved høgskolen har i følge undersøkelsen «et stort forbedringspotensial i forhold til personalpolitiske spørsmål og i forhold til konsekvens». Det er behov for mer «forutsigbarhet, tydelighet og det å bli sett og tatt på alvor av ledelsen». Kan det sies klarere? Har dette ført til selverkjennelse hos Høgskoledirektøren? Har alarmklokkene ringt hos høgskolestyret? Hva mener rektorkandidatene om gjennomføringen av kvalitetsreformen? Hvordan mener rektorkandidatene at kvaliteten på undervisningen og studiene kan forbedres?Høgskolens styre har vedtatt at det å skape et utfordrende, trygt og trivelig arbeidsmiljø med muligheter for påvirkning, utvikling og sosialt fellesskap er et overordnet mål for det som kalles Helse-, Miljø— og Sikkerhetsarbeidet ved høgskolen. Imidlertid mener samtlige respondenter som ble intervjuet i den nevnte undersøkelsen at HMS-håndboka er «penest på papir» og at den ikke fungerer i praksis. Om lag en tredel av de spurte sa at de trivdes dårligere nå enn for to år siden. Dette burde igjen ha alarmert høgskolestyret. Hva er rektorkandidatenes syn på miljøet ved institusjonen, og hva vil de - om de blir valgt - gjøre for å forbedre dette?Det siste året har det vært rektorvalg ved Universitetene i Oslo og Bergen. Ved disse valgene var det stilt opp klare alternativer som det var mulig å ta stilling til. De ulike kandidatene, som også stilte med sine forslag til prorektorer, ble gitt mulighet til å presentere sine standpunkter. Dette gjaldt både deres syn på utviklingen av institusjonene og på hvordan de burde styres. I denne intense og interessante debatten stilte også lokalavisene med spalteplass for innlegg. I tillegg medvirket avisene til debatten ved dybdeintervju av kandidatene. Det er å håpe at Fædrelandsvennen vil påta seg denne rollen ved valget av rektor til Høgskolen i Agder.