Russland - Ukraina - Syria - Nato

President V. Putin har nok brukt erfaringene fra spillet i sine politiske sjakktrekk de senere år.

Annekteringen av Krim våren 2014 syntes som «en kort rokade», det militære engasjementet i Syria tyder på «en lang rokade», avstanden er jo også mye lengre. For sjakkspiller Putin er det politiske spillet godt i gang. Motparten USA er nå etter lang «hviletid uten resultater» på den politiske Syria-arenaen vekket til live, og byr på kamp på brettet.

Politisk isolert fra USA og Vesten/EU

For så å forlate sjakkterminologien en stund er det bare å konstatere følgende:

• Etter annekteringen av Krim og de etterfølgende krigshandlinger i Øst-Ukraina ble Russland helt med rette politisk isolert fra USA og Vesten/EU. Også sanksjoner ble brukt som politisk våpen fra Vestens side.

• USA har bekjempet president Assad i 4 år, uten hell.

• Russland og Kina har lagt ned veto mot vedtak i Sikkerhetsrådet mot Assad. FN, USA og hele Vesten har vært maktesløse i denne konflikten.

• Ulike væpnede grupper i Syria har fått militær og økonomisk støtte fra USA, ingen suksess, tvert imot fiasko.

• Så kommer Russland militært på banen, ut fra sine langvarige samarbeidsrelasjoner med Assad, og det blir fart i politikken.

• I den pågående militære konflikten er det bare å konstatere at Russland har folkeretten på sin side. President Assad som Syrias lovlig valgte president, ba Russland om hjelp til å bekjempe IS og andre grupperinger.

Uten folkeretten på sin side

Andre land med selvoppnevnt justis bomber i Syria og gir våpenhjelp så det monner, alt dette uten folkeretten på sin side, de har gått til krig mot Syria og dets valgte president.

Mye passende negativt kan sies om Assads destruktive «oppførsel og handlinger» overfor landets borgere gjennom 5 år, men de politiske realitetene er som beskrevet.

I dette bildet har inntil nylig Natos nye generalsekretær, Jens Stoltenberg, sitt eget og Natos anti-Russland-spill pågått. Heldigvis med Russlands entre på den militære arenaen i Syria, er Stoltenbergs engasjement i Russlands nabostater lagt på is.

Et eksempel på dette antispillet er da Jens Stoltenberg besøkte Georgia på sensommeren 2015. ## Ingen støtte fra Nato

Det oppsiktsvekkende var at under dette besøket ble den usanne historien om at Russland angrep Georgia i 2008 gjentatt av Jens Stoltenberg. Sannheten er at det var Georgia som 8. august 2008 invaderte Sør-Ossetia, et lite land med en forsvarsavtale med Russland. Georgias daværende president, Mikhail Saakasjvili, fikk til stor forbauselse heldigvis ingen støtte fra Nato i denne invasjonen. Resultatet var at Russland invaderte Georgia for å sette en stopper for Saakasjvilis ville planer.

Etter annekteringen av Krim var EU med hele sin politiske elite på banen i skytteltrafikk til Kiev for å gi lovnader om sin politiske og militære støtte til Ukrainas nye lederskap. Nå synes det som om Ukraina har en lang vei å gå for å bli politisk «spiselig» for Vesten. Deler av regjeringen har gått av fordi man ikke klarer å stoppe den utbredte korrupsjonen i landet. Landet har jo også problemer med å betale sin gjeld til Russland for kjøpt gass.

I dagens og gårsdagens politikk kan det umulig for forskere og andre som studerer Russland være vanskelig å se hvordan landets politikk avtegnes.

I dette storpolitiske sjakkbrettet

I mine øyne er det slik:

• Russland har vært og vil være en stormakt, militært og politisk.

• Landets enorme landareal og naturressurser, sammen med landets historie gjennom mange hundre år, danner et bakteppe.

• Russland ønsker en større eller mindre politisk innflytelse over stater med grenser til landet.

I dette storpolitiske sjakkbrettet må det manøvreres med en fast og realpolitisk hånd. Det altoverskyggende politiske problem i dag, som i 5 år, er Syria. Flyktningsituasjonen derfra er en enorm utfordring for Midt-Østen og ikke minst Europa. Den ryster til og med EU i sine grunnvoller.

Hvis denne situasjonen skal finne sin løsning, er en ting i hvert fall sikkert, USA og Russland må samarbeide.

Russland og USA som pådrivere

Nå har Putin trukket ut mesteparten av sine fly fra Syria og samtidig bekreftet sitt ønske om å spille en aktiv rolle på den politiske arena i løsningen av konflikten. Samtidig drives det politiske forhandlingsspillet i Sveits med nettopp Russland og USA som pådrivere.

Endelig skjer det noe positivt i mulighetene for løsningen av Syria-konflikten, men det kan ikke nektes for at hovedgrunnen til denne nye, politiske utviklingen er Russlands militære inntreden i høst til støtte for Assad.

Dette til ettertanke.