For riket er ditt

og makten og æren i evighet.

Slik slutter Fader Vår, og slik begynner krigen om eierskapet til Arendalsuka. En historie om makt og ære. En historie som ikke akkurat løfter frem arrangementets mål om åpenhet og samfunnsbyggende debatt.

Uklare roller

Dømt etter omfanget i reportasjene til Dagens Næringsliv skulle en tro at det var noe virkelig alvorlig som har foregått. Men det er altså verken snakk om korrupsjon, underslag eller annet snusk. Dette handler om en fylkesmann, en rådmann, en ordførermann, en pr-mann og en redaktørmann som har gått seg bort i en labyrint av uklare roller og retten til å eie historien om hvem som har mest ære for Arendalsukas suksess.

Harald Danielsen, rådmann i Arendal, skrev i et innlegg i DN denne uken at «Et sikkert tegn på at noe er vellykket, er at det blir kamp om historien og om hvem som har æren for det hele.»

Hva har egentlig skjedd?

Dette handler om en fylkesmann, en rådmann, en ordførermann, en pr-mann og en redaktørmann som har gått seg bort i en labyrint av uklare roller....

Kommunikasjonstoppene Per Høiby og Kai Krüger Henriksen, fra henholdsvis Kristiansand og Arendal, unnfanget ideen om å skape en politisk uke i Arendal etter modell av den svenske Almedalsveckan. Etter at tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) ble fylkesmann i Aust-Agder i desember 2009 blir han introdusert for ideen, han tenner og han gyver løs på oppgaven. Per Høiby har i mellomtiden startet opp First House og hans styreleder Leif Monsen — som bor i Arendal - blir en sentral person i planleggingen av den første Arendalsuka. Djupedal vet at han trenger en mediepartner og Agderposten blir invitert inn i prosjektet, representert med eks-sjefredaktør Stein Gauslaa. Slik blir trioen Djupedal, Monsen og Gauslaa de tre musketerer for Arendalsuka.

Ideen er genial

Ganske umiddelbart viser det seg at ideen er genial og at det politiske Norge slutter opp om arrangementet. Sommeren 2012 er Arendalsuka et faktum. Det blir en knallsuksess, men senterpartimannen Per Olav Lundteigen heller malurt i begeret. Han er rystet over at First House er medarrangør, og omtaler dette som « en omdreining av kommersialiseringen av det norske ordskiftet og et opplagt forfall i demokratiet».

Det er åpenbart at linken til First House ble en belastning for Arendalsuka. Men i stedet for å løse dette raskt og klokt, førte dette til en langvarig splid i den opprinnelige gründertrioen, særlig mellom Monsen og Djupedal. I mellomtiden hadde Arendal kommune blitt mer sentral i driften av Arendalsuka med rådmannen som sekretær og ordføreren som leder av rådet. Noe som kompliserer bildet ytterligere.Sentralt i striden står en følelsesladet epost, sendt i sene kveldstimer fra fylkesmann Øystein Djupedals private epostadresse til Monsen, Gauslaa, ordfører og rådmann.

Rykter om epost

Ryktene har svirret om eposten lenge. Det var den som skulle ha ført til at Leif Monsen fra First House trakk seg ut. Mange medier har søkt om offentlig innsyn i eposten uten å få den ut. Til slutt kom den på trykk i Dagens Næringsliv, og ja, den inneholder saftige beskrivelser fra Djupedal.

Sentralt i striden står en følelsesladet epost, sendt i sene kveldstimer fra fylkesmann Øystein Djupedals private epostadresse til Monsen, Gauslaa, ordfører og rådmann.

Mot slutten av eposten skriver han, iflg DNs gjengivelse: Hvis ikke Leif får stoppet First House sin kvalmende lissom skryt av sin deltagelse på Arendalsuka, så er jeg ikke en del av dette.Da kommer jeg til å skrive en Mail til alle jeg har invitert i år, og alle jeg kjenner om å ikke delta.

Djupedal har angret på denne eposten og skal ha sendt en sms til mottakerne og beklaget, men det er liten tvil om at denne eposten satte fart på skilsmissen mellom Arendalsuka og First House. Først ble First House-logoen fjernet fra hjemmesiden, så trakk Monsen seg fra programkomiteen og til slutt ble historien om hvordan Høiby og Krüger Henriksen utviklet ideen til Arendalsuka fjernet fra nettsiden.

Det er ingen tvil om at Djupedal har vært helt avgjørende for Arendalsukas suksess. Uten Djupedals nettverk og teft ville dette neppe gått så bra. Han fortjener både ros og ære for at Sørlandet har blitt stedet for denne politiske festen, men når han sitter på sitt fylkesmannskontor på Fløyheia og ser ned på Arendal bør han få øye på de fallgruvene som finnes i rolleblandingen og spagaten mellom å være frontfigur for Arendalsuka og Fylkesmann på samme tid.

Rett til innsyn

Konsekvensen er en situasjon der Fylkesmannen mener han ikke er fylkesmann, men privatperson når han jobber for Arendalsuka og en rådmann som mener han ikke er rådmann, men sekretær for Arendalsuka i disse sakene og en ordfører som mener epost sendt til han fra privatpersonen Djupedal ikke er omfattet av samme offentlighet som når den kommer fra fylkesmann Djupedal.

For parallelt med maktkampen er det underlig å observere hvordan flere personer med viktige offentlige stillinger mener at de gjennom jobben for Arendalsuka kan overse samfunnets rett til innsyn i hvordan de forvalter sin roller.

Konsekvensen er en situasjon der Fylkesmannen mener han ikke er fylkesmann, men privatperson når han jobber for Arendalsuka og en rådmann som mener han ikke er rådmann, men sekretær for Arendalsuka i disse sakene og en ordfører som mener epost sendt til han fra privatpersonen Djupedal ikke er omfattet av samme offentlighet som når den kommer fra fylkesmann Djupedal. Arendal kommune bruker noen millioner i året på arrangementet, alt tyder på at det er godt investerte penger, men prinsipielt blir det problematisk når vi vet at den som skal føre tilsyn med ordførerens og rådmannens forvaltning av kommunens midler nettopp er Fylkesmannen.

For Gauslaa er situasjonen at han er redaktør, men ikke når han jobber for Arendalsuka. Noe som fører til en spesiell situasjon for Agderpostens journalister som søker innsyn i en epost som en av redaktørene på huset har sittet med hele tiden.

Minst to hatter

Oppsummert er problemet at alle aktørene i Arendalsukas ledelse minst har to hatter på hodet hele tiden. Som regel blir det problemer av sånt, og Fædrelandsvennen har tidligere omtalt at rolleblandingen for eksempel har ført til kritikk av bruk av Fylkesmannens logo på Arendalsukas materiale, og for at fylkesmann Djupedal inviterte gjester til arrangementet og sendte regningen til Arendalsuka.

Eposten er ennå ikke åpnet for innsyn, men ble publisert av Dagens Næringsliv denne måneden. Leif Monsen la en utskrift av eposten ved et notat han delte ut til medlemmene i rådet i Arendalsuka i forbindelse med at han trakk seg ut og lekkasjen stammer sannsynligvis herfra. Både Monsen og First House har siden bruddet vært opptatt av å nyansere bildet av at de har vært en belastning for Arendalsuka.

Nå er forhåpentligvis krangelen i sandkassa over. Ingen vant, ingen kom godt ut av det og tilliten til både lederstruktur og organisasjonsform av Arendalsuka har fått en kraftig ripe.

Men prosjektet er like bra som ideen en gang var.

Vi får håpe at Agderposten har rett da de i etterkant av DNs avsløringer publiserte et helsides oppslag med bilde av Monsen, Djupedal og Gauslaa under overskriften «Skader ikke Arendalsuka».

PS : Kun Djupedal og Gauslaa var intervjuet i artikkelen.