I skogen er de ett, ikke bare hest og mann, der hesten kan norsk og mannen vrinsk. Nei, de er mer enn to. De er blant furu og gran integrert i skogens logikk. De trør ikke hardere enn de må, enn jorden kan tåle. Hesten heter Leon, av gresk betydning løve, men for meg var den mer bjørn. Raggete og svettende, minnet den i form lite om en ballerina, det samme kan vel uten fornærmelse sies om mannen, men i utførelse var de begge kvalifiserte for duo på Bolshoi-balletten.
Bestemt rytme
Sammen danset de stokkene ned lia, det var slik det var for tilskueren ihvertfall. For alt godt utført håndverk krever en bestemt rytme, fri og ledig brukes kreftene dit de kreves, det vet de også på Bolshoi.
Tidene endrer seg, kanskje menneskene og deres tid spesielt. Ikke minst må vi følge med tiden, ellers blir vi vel tidløse, slik jorden er, uten klokke ligger den der og bare er, uten tikk eller takk. Så får den unnskylde at andre har dårlig tid og tråkker seg frem i den nye tid, økonomiens. Jeg skal være grei, økonomi kan være fint, men ikke i sporene av hogstmaskiner. God økonomi handler ikke om profittmaksimering i dag, men å sikre grunnlaget for profitten. I dette tilfellet gjelder det skogens bonitet, fruktbarhet eller evnen til å gjenskape seg selv, om du vil. Slik smelter god økonomi og økologi sammen. Da behøver vi god tid.
I hundre år føyde fruktbarheten i skogen en ring til treets livvidde. I hundre år ble gaven fra oldefar og tippoldefar forberedt og foredlet. De tenkte minst 4 generasjoner frem, de dagene furuene ble plantet og stelt.
Vi kaller det overtro
En gave som denne, bør mottas med takknemlig ærbødighet. Takk til dem som tenkte på meg, for hundre år siden. Takk til jorden som menneskene lenge ofret til. Vi kaller det overtro i dag, fordi vi ikke forstår hensikten lenger. Ofringer har ikke alene en overtroisk og uvitenskapelig dimensjon, de er også ment å bringe fokus, konsentrasjon, forståelse og innlevelse. Det handler om vårt forhold til verden og oss selv i den. Vi ofret jordens fruktbarhet en tanke og brakte hest og mann til skogs, der de begge gjødslet jorden rikelig med sin svette. Slit er lettere der det gir mening.
Furua, på drøye 20 meter, ble holdt i luggen av en far eller sønn, for 100 år siden. Der hakken laget en grop for furuas rot, der fant også ideen om ansvaret for generasjonene feste i den oppvoksende slekta. Mellom furu og gran, hest og mann, hører jeg gjengklangen av slekters gang. 4 generasjoner frem, renner fortsatt det sammen blodet gjennom årene i nye kropper. De vil sette pris på at vi forstod det.
Et lite dikt av gammel årgang, til ære for den siste viking og hans ganger:
Fe dør,
frender dør,
en sjøl dør på samme vis,
men ordets glans,
skal aldri dø i ærefullt ettermæle.
(Håvamål)