Salen er fullsatt. Det er kvinner i alle aldre som er kommet for se musikalen «Det perfekte liv». En kollega mener han teller åtte menn, det kan være et nokså presist anslag. Det virker som kvinnepublikummet har tatt teatersjef Birgit Amalie Nilssens oppfordring på alvor, tatt med seg klubben sin og gått i teater. Latteren runger flere ganger. Damene dulter hjertelig i hverandre og noen må tørke en tåre. Etter endt forestilling kaster damene seg opp på bena og kaskadene av applaus vil nesten ingen ende ta. Alle reiser seg i begeistret konsensus. Det er bare en som sitter. Det er en furten undertegnede.«De kan ikke fatte det er alvorlig ment — det må være humbug gjort i sludseri - eller i sindsforvirrelse - helst det siste…De kan ikke få det i hode at disse billeder er gjort i et alvor - i lidelse - at det er et produkt av vågne nætter - at det har kostet ens blod - ens nerver.»
Gjøn med publikum
Sitatet over er hentet fra maleren Edvard Munch. Han svarer på en kritikk av bildene sine. Han ble beskyldt for å drive gjøn med publikum. At han var for syk eller lat til å fullføre maleriene sine. Edvard Munch var sår, som han ofte var. Et offer, som han ofte fremstilte seg som. Og han følte seg misforstått, som han ofte gjorde. Og som kunstnere ofte gjør, når kunstverkene deres ikke vekker allmenn begeistring,
Utblåsningen hennes har noe befriende nytt ved seg og har skapt blest og dessuten - mobilisert flere meningsbærere.
publikumsstorm eller ektefølt ros. At noen har kritiske innvendinger til uttrykket deres, selv om det kostet blod og slit og travle dager og arbeid og forsmådde barn. Som en hektisk øvelsesperiode har medført i teatersjef Birgit Amalie Nilssens liv. Og som hun åpent og breialt forteller om på Facebook, i et innlegg hvor hun med nokså store bokstaver går til motangrep på teater- og musikkanmelder Emil Otto Syvertsens kritiske vurdering av oppsetningen «Det perfekte liv.»
«Jeg kjenner at jeg blir forbannet», skriver hun. «Skikkelig forbannet. Som teatersjef. Som regissør. Og som kvinne. En mann i slutten av 60-årene får faktisk ikke fortelle meg at livet jeg lever ikke er relevant… Emil Otto Syvertsen beskriver Det Perfekte Liv som en flau likestillingskamp. Stykket er det motsatte. Det Perfekte Liv beskriver konsekvensen av å ha oppnådd full likestilling.«
Svarer på kritikk
Likestillingskamp i flau vind
Det er ikke vanlig at en våken kvinne på alder med Birgit Amalie Nilssen mener vi har oppnådd full likestilling, men det er egentlig en litt annen sak. Det mest uvanlige her er at en teatersjef eller instruktør svarer på kritikk. Det har ikke vært comme il faut i relasjonen mellom kritikere og teatre. Teateret sier sitt i sin oppsetning, kritikerne kommer så med sin vurdering og da er vi som oftest ferdig snakket. Så kommer publikum med sin dom. Det er vel den viktigste.Emil Otto Syvertsen har ikke bruk for at jeg forsvarer hans kritikk, den står godt på egne ben. Men debatten i etterkant peker på noen prinsipielle ting ved anmelderiet det er verd å ta opp. Syvertsen ble i den påfølgende debatten først og fremst kritisert for tre ting. Han hadde anmeldt musikalen på gale premisser, det var aldri tenkt som et likestillingsinnlegg, bare rent publikumsfrieri. Syvertsen ble også, av andre, kritisert for ikke å ha særlig greie på teater generelt og musikaler spesielt. Og han ble kritisert for å være i 60-årene. Eller rettere — Fædrelandsvennen ble kritisert for å sende en mann i 60-årene på en forestilling som handlet om tidsklemme og ekteskapsdrømmer og morsrollen til unge kvinner.
Teatersjefen forbannet over anmeldelse
Den siste kritikken forstummet noe da Klassekampen sendte en ung, kvinnelig anmelder til forestillingen. Hennes kritikk var til forveksling lik 60-åringens, bare hakket strengere. Aldersmomentet forsvant også fra debatten i sosiale medier etter hvert. Det virker som flere forstår at det vil være et urimelig krav å finne spesialtilpassede anmeldere til ethvert stykke tematikk. Og ville det vært riktig — bør ikke teater ha noe allmenngyldig, noe universelt over seg? Og hvem skulle bestemme hva som var egnet kjønn, alder og interessefelt? Det står heller ikke noe i Kildens omtale av musikalen at stykket ikke anbefales menn i 60-årene. Eller at bare kvinner i fruktbar alder er velkommen.
Godt skodd kritiker
Det andre ankepunktet, om inkompetanse, er ikke verd å bruke så mye tid på. Syvertsen er en godt skodd kritiker og det er jo påfallende at spørsmål om hans kvalifikasjoner aldri har vært bragt til torgs når han har vært begeistret for oppsetninger i Kilden.
Så - til stykket. Det ble sagt at anmeldelsen må handle om hva stykket er, ikke hva det ikke er. I Kildens egen omtale av programmet står det at «Det perfekte liv gir deg den sanne historien om hva som skjuler seg bak… og så levde de lykkelig alle sine dager». Men en god anmelder begrunner hva han mener er mangler ved et stykke. Det er faktisk påkrevd for å begrunne en såpass kritisk vurdering.
Etter endt forestilling kaster damene seg opp på bena og kaskadene av applaus vil nesten ingen ende ta.
Forfatteren og musikeren Jo Nesbø skrev en gang dette, i en debatt om norsk anmelderi, at «noen av de mest underholdende, men samtidig mest tragiske intermessoer i norsk kulturliv oppstår når utøvere skal «ta» anmeldere.» Nesbø, som riktignok er både publikums- og kritikeryndling, skrev videre at «det tragiske er imidlertid at utfallet er gitt, at kunstneren er tyren i tyrefekterringen som tilsynelatende er den eneste som ikke vet at det beste, eller verste, han kan håpe på å oppnå er publikums medfølelse. Respekten kan de bare glemme.»
Og det er kanskje noe her som gjør at kunstnere eller utøvere sjelden svarer på kritikk. Det er en vanskelig øvelse. Man vil fort fremstå som taper, som sutrer, som et offer og faren for å miste verdighet er overhengende.
Ikke redd for debatt
Jeg var ikke forbannet, mest betenkt. Som publikum. Som kulturredaktør. Som kvinne.
Birgit Amalie Nilssen ville, etter litt frem og tilbake, ikke ha teksten trykket i Fædrelandsvennen nettopp på grunn av at det ikke er Kilden-ledelsens politikk å svare offentlig på kritikk. Men Facebook er vel nokså offentlig? I Fædrelandsvennen hadde vi gjerne publisert dette, vi er ikke redde for debatt og kanskje skal ikke teateret være det heller? Hvem har noe å tape? Ikke publikum. Ikke leserne. Teatersjefen får lettet på trykket og hun skriver slettes ikke dårlig. Utblåsningen hennes har noe befriende nytt ved seg og har skapt blest og dessuten - mobilisert flere meningsbærere. Stykket har blitt en snakkis. Og debatten har kanskje gitt mer kunnskap, vært bevisstgjørende og ikke minst - bydd på god underholdning og fine leseropplevelser. Jeg måtte i hvert fall tenke nøye gjennom denne oppsetningen, mer enn jeg har gjort over et teaterstykke på lang, lang tid. Hvorfor klarte jeg ikke reise meg i dette begeistrede kvinnefellesskapet, denne gigantiske syklubben som bare skulle ha det moro? Jeg var ikke forbannet, mest betenkt. Som publikum. Som kulturredaktør. Som kvinne. Betenkt fordi noen mente denne konservative, banale og platte karikaturen av kvinneliv var relevant for meg. Betenkt fordi dette plottet bare handlet om vanskelighetene ved å finne et lykkelig ekteskap og den gode moren i seg, betenkt fordi dette budskapet tilsynelatende gikk rett hjem, her i det gamle bibelbelte og husmorland. Betenkt fordi jeg følte noen hadde vrengt et ukeblad og drysset alt innholdet utover scenen.