Eventyrene måtte bort. Edvard Munch. Hamsun, selvfølgelig. Sandemose. Vi kunne laget listen lang som avisen.

Det meste fra 1800-tallet måtte gå på bålet og i hvert fall Margrethe Munthe. Emil blir slått av pappaen sin. Og Pippi lyver så det renner av henne. Vi ville stått uten mye kulturarv, hvis all kunsten vi mesker oss i skulle være politisk korrekt oppdatert. Hvis alt kunstnere har sagt og gjort skulle stemme med hva vi mener er "comme il faut" i dag.

Kommentar_Blågestad

Det er veldig lett å imøtegå kritikken fra den svenske regissøren Sofia Jupither, som mener Thorbjørn Egner er skadelig for barn. Sint som fy.Hun har feiltolket Egner som fascist, mens Egner egentlig ønsket å skape inkluderende universer med en nesten grenseløs tillit til at alt blir bra, hvis bare alle er snille. Det er ikke fascisme. Det er humanisme. Litt naivt, men likevel humanisme.

Egner var barn av sin tid og tiden handlet om å bygge Norge. Å bygge det nye, norske huset i en fattig etterkrigstid, med trygghet og regler og rettferdighet og solidaritet og en god moral. Gjør din plikt og siden kan du kreve din rett. Det er dette likhetssamfunnet som fremkaller fascismeangsten hos Jupither, men egentlig handler det om å prøve å skape et samfunn med plass til alle. Men på ulike premisser. Her skal det være rom for både røvere og politi, biske og bitre fruentimmere, snyltere som Klatremus og enfoldige harepuser, her er rovdyr og vegetarianere og til med små tannbakterier er menneskeliggjort og får sympati og heiarop fra barn. Her er by— og bondegutter, og bare alle blir gitt gode rammebetingelser, så lever de lykkelige og er greie med hverandre.

Likestillingen er ikke kommet langt på 40— og 50 tallet når Egner produserer for fullt. Men nettopp det faktum, at han var så preget av sin tidsånd, gir oss grunn til å tro at hvis han hadde vært skapende i dag, så kunne godt tante Sofie vært statsminister i Kardemomme by. Selv om det er en skremmende tanke.Det er ting man kan holde mot Thorbjørn Egner. Han er vel endimensjonal. Det er en overflate med klare farger, det er få nyanser, lite kompleksitet i hans kunst. Det kan nesten bli grunt. Men det er varmt, og det hjelper. Så kan man også si at Thorbjørn Egner står i veien for mye annet godt barneteater som ikke har en sjanse når blakke teaterdirektører skal lage forestillinger for å redde inntektene, men det kan man jo ikke laste forfatteren selv for. Det blir som å rette baker for trikkefører eller noe. Egner ville blitt meget, meget lei seg, hvis han hadde lest denne kritikken. Men ikke sint. Det lå ikke til hans natur. Sinne, mørke – det var ikke hans språk. Og i hvert fall ikke fascisme.

Si din mening i debatten her.