Dersom regjeringen Stoltenberg hadde villet, kunne den bestemt seg for sjøkabel i Hardanger. Enkelt og greit. Den kunne latt Statnett betale den selv, hadde den bare latt være å gjøre det å tømme kassa til statsforetaket til en årlig foreteelse.

I fjor søkte Statnett om tilførsel av fire milliarder kroner i ny egenkapital, hovedsakelig for å kunne løfte store investeringer i sentralnettet de neste årene. Hardanger-linjen er eksempel på et slikt prosjekt, og Statnett har et nasjonalt ansvar for bygging av slik infrastruktur og distribusjon av elektrisitet.

Statnett fikk nei fra regjeringen, som i stedet tok utbytte fra selskapet. Det er vi, nettkundene, som hvert år fyller kassa til Statnett gjennom nettleien vi betaler. Noe går til vårt kraftselskap som fører strømmen til husveggen og sørger for fordeling av strøm innenfor et konsesjonsområde, og noe går til Statnett som har ansvaret for sentralnettet, kraftdistribusjonens «motorveier». Som eier er selvsagt Staten i sin fulle rett til å ta pengene og la selskapet velte alle kostnader over på kundene, altså oss. Men for et monopolselskap er det verken særlig sympatisk eller økonomisk bærekraftig å tyne kundene for å oppfylle forpliktelsene sine.

Da regjeringen i sommer bestemte seg for å bygge luftlinje i Hardanger, var økonomi et viktig argument. Det vil si, argumentene ble kommunisert tosidig. På den ene siden var økonomi utslagsgivende, på den andre siden var vedlikehold og leveringssikkerhet det som veide tyngst. Senere oppsto det forvirring om hva som var viktigst, og som over hodet kunne regnes som vektige argumenter.

Nå kan en si mye om den folkelige motstanden mot luftlinje i Hardanger, selv mener jeg det er merkelig at ikke den samme motstanden oppstår når myndighetene bestemmer seg for akkurat de samme luftlinjene andre steder i Norge. Hardanger har fått symbolkraft nok til å påføre Stoltenberg & co politiske sår.

I kampens hete har svært få pekt på at det er staten selv som benytter Statnett som melkeku, slik at selskapet ikke har tilstrekkelig kapital til å gjøre de investeringer som miljøet og omgivelsene i Hardanger kanskje fortjener. Altså sjøkabel. Når det først er bestemt at saken skal gjennomgå ny behandling, og det faktisk er en mikroskopisk mulighet for at det blir sjøkabel, må vi være forberedt på to ting: Det ene er at det blir vi som betaler for en eventuell sjøkabel over nettleien vår. Det andre er at en slik beslutning kan skape presedens, altså legge føringer for hvordan slike spørsmål avgjøres i fremtiden. Sterke krefter argumenterer for sjø— og jordkabling andre steder i landet. Da skal det mye til for at myndighetene kan nekte å etterkomme slike krav, dersom de snur i Hardanger. Da må vi betale enda mer over nettleien vår. Miljøhensyn koster.

Det regjeringen gjør er altså å dytte kostnadene for Statnetts investeringer over på oss forbrukere. De gjør det i grunnen to ganger. Først over nettleien, deretter over økt nettleie når man står overfor store investeringer, fordi de henter ut det overskuddet som vi allerede har generert. Svært få partier og politikerne har i det hele tatt en helhetlig politikk for eierskap i selskaper som Statnett og Statkraft. Ut over å hente ut utbytte, er det strategiske fundamentet for statlig eierskap nærmest usynlig. Da blir også Staten en dårlig eier.

En sjøkabel i Hardanger er ikke et lønnsomt prosjekt, dersom man legger bedrifts- og samfunnsøkonomiske parametre til grunn. En må i så fall se andre interesser og verdier som viktigere, som for eksempel landskapsvern og uberørt natur, dersom en skal velge dette alternativet. Som allerede nevnt, bunner den brede motstanden mot luftkabler i Hardanger i symbolkraft og følelser. Motstanden, som brer seg fra nord til sør, bunner dels i en rekke tabber fra Regjeringens side, dels i god kommunikasjon og sterke virkemidler fra de organiserte motstandernes side. Jeg har til gode å høre ett eneste tungt rasjonelt argument for å legge sjøkabler. Er naturen i Hardanger mer verdt enn naturen i Sunnfjord, Beiarn eller Lyngen? Eller Romerike og Setesdal, for den saks skyld. Har Tidemand og Gudes nasjonalromantikk gjort at Hardanger skal unntas de teknologiske og økonomiske tyngdelover som ellers gjelder? Eller som professor Dag Øistein Endsjø skriver i Dagbladet: «Milliardene fyker av gårde ikke takket være sterke pressgrupper, men på grunn av kraften i bunader og fjordlandskap og nasjonale drømmer.»

Fra mitt ståsted som kommunikasjonsrådgiver, ser jeg en regjering og et statsapparat med kommunikasjonsressurser til langt opp over ørene, men som likevel tryner i møtet med hardinger på krigertokt. Den første tabben regjeringen gjorde var å forkynne vedtaket om kraftgater i terrenget i Hardanger midt i den varmeste sommermåneden. Hvis det er noe vi har et distansert forhold til da, så er det kulde og trusselen om bortfall av elektrisitet. Kommunikasjonsberedskapen og kriseberedskapen hadde tatt sommerferie, og det som kunne gå galt, gikk galt – uten at det ble tatt grep som virket dempende og forsonende. Eller for den saks skyld forklarende og rasjonelle. Deretter er selvsagt hele saken rotet til av de enkelte regjeringspartiene. En åpen konflikt der SV og Sp står på hver sin side, bidrar bare til å gjøre motstanden større. I midten står Ap og Jens Stoltenberg i spagat i et håpløst og ufrivillig komisk forsøk på å tildekke konflikten og overbevise oss andre om at en ny vurdering av Hardanger-saken skal bringe mer klarhet.

Det gjør det sannsynligvis ikke. Bråk blir det uansett. Det eneste som er sikkert, er at det blir vi som tar regningen, enten den er økonomisk eller visuell i form av høyspentlinjer.