SV har mistet 168 kommunestyrerepresentanter på landsbasis, og 18 fylkestingsrepresentanter. Partiet landet på 4,3 prosent basert på fylkestingsvalgene, noe som gir en indikasjon på hvordan partiet ligger an foran neste stortingsvalg. Sperregrensen er snublende nær.

Slitasje som følge av regjeringssamarbeidet får skylden hos de fleste kommentatorene, og det er nok mye sant i dette. Men kan det finnes andre faktorer å se på også?

For sju år siden leste jeg en god velgeranalyse som inkluderte religionstilknytning, og skrev en artikkel som vakte litt oppsikt. Det året var spesielt på mange måter. KrF slet, slik SV gjør nå, med å være juniorpartner i et regjeringssamarbeid. De gjorde et dårlig valg i 2003. SV var på høyden som opposisjonsparti, og gjorde det godt. Så godt, at det ga grunnlag for å slå fast at SV i 2004 hadde flere kristne tilhengere enn selveste Kristelig Folkeparti. På meningsmålingene var KrF nede i 5,2 prosent, mens SV hadde rekordhøy oppslutning på 16,7 prosent på den målingen som var ferskest, og som jeg tok utgangspunkt i da. Ved fylkestingsvalget i 2003 ble partiets landsgjennomsnitt 13 prosent. Det kjennes lenge siden.

SV har tradisjonelt hatt mange profilerte kristne talspersoner. Det er nok å nevne Helen Bjørnøy, Berge Furre og Erik Solheim. Mange SV-velgerne synger da også høylydt med på Leonard Cohens mange konserter i Norge, spesielt på klassikeren: «Hallelujah»

«Vi er mest enige med KrF, og derfor stemmer vi SV» sa en gruppe unge kristne velgere i Oslo den gangen. De mente KrF hadde sveket sine idealer i forhold til miljøspørsmål, fordelingsspørsmål og fattigdomsbekjempelse. Valget i 2003 fant også sted like etter at Norge hadde sendt soldater til Irak, selv om regjeringen var imot angrepet på Irak.

Og hva gjorde SV da de samlet seg til landsmøte den gangen? De avholdt partihistoriens aller første landsmøtegudstjeneste! Prest var Berge Furre, og stedet var Ishavskatedralen i Tromsø. 37 prosent av SVs velgere oppga den gangen å være kristne.

Mange vil mene at SV har sviktet sine velgere i fredsbevegelsen ved å stemme for krigsinnsatsen i Afghanistan og Libya. De har også skuffet mange i miljøbevegelsen; togene går like sakte som for seks år siden, nye områder er åpnet for oljeutvinning og klimautslippene er større enn noen gang. Men her har de også vunnet noen seiere, spesielt stolte er partiet over at oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen er utsatt. Alf Holmelid kan også berømmes for et miljøfokus i næringspolitikken. Men dette diskuteres andre steder. Mitt anliggende nå er: Hva med sakene som har opptatt SVs kristne velgergrupper? Det snakkes lite om dem for tiden.

Fredssaken er viktig for kristensosialistene. Men også i andre saker kan SV ha mistet en del støttespillere.

•SV støttet utspillet fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse om å gå inn for selvbestemt abort så sent som i uke 16. •Innvandringspolitikken har blitt enda strengere de siste årene, en sak som faller disse velgerne tungt for brystet.

•Enorme investeringer i forsvarsmateriell, spesielt nye kampfly, binder Norge til store og økende militære budsjetter i årene fremover.

•Det har ikke blitt fart i bekjempelsen av fattigdom, forskjellene mellom rike og fattige har økt

•En del av disse velgerne mener viktige deler av den kristne kulturarven forsvinner fra skolen når kristendomsfaget ble KRL, og deretter ble omformet på nytt til RLE-faget.

Når Kristin Halvorsen har varslet sin avgang, står tre menn, Audun Lysbakken, Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell fram. De frir til partiet og sier, som Leonard Cohen: «I'm your man.»

Ingen av dem bekjenner noen kristen tro offentlig, og det behøver de selvsagt ikke. Men ledervalget skal foregå samtidig med en diskusjon om hvilken vei partiet går videre og hvem, de skal være til for. Den kristensosialistiske tradisjonen i SV har befunnet seg i et spenn mellom Martin Luther og Karl Marx. De har funnet seg til rette i et parti som tradisjonelt står ganske langt fra den religionsfiendtlige leninistiske tradisjonen på ytre venstreside. Solhjell er den av de tre som er mest inviterende til disse velgerne. Det var for eksempel han som tok initiativ til den omtalte landsmøtegudtjenesten.

Ved valget 2011 er forholdet mellom KrF og SV snudd helt på hodet i forhold til den omtalte situasjonen i 2003/2004. KrF er større igjen. KrF har også tydelig valgt side på nytt, og har ved i fleste viktige kommuner orientert seg mot høyresiden.

En av dem som ønsket å bygge bro mellom kristenheten og venstresiden var Aril Edvardsen. Han samtalte blant annet med Martin Kolberg. Det finnes flere som tenker som han gjorde. Men initiativene ser ikke ut til å lykkes. De organiserte kristne partiene faller ned på høyresiden, og mange kristne føler seg fremmedgjort i partikulturene på venstresiden.

Det jeg er nysgjerrig på nå, er hvordan dybdeanalysene av velgergruppene til partiene vil slå ut for 2011-valget. Hvem er det som har forlatt SV? Hvilke grupper var det som følte seg mest sviktet?

I alle politiske partier som opplever krise, vil diskusjonene si stor grad kretse om hva man i ettertid mener var riktige og gale veivalg i ulike enkeltsaker. For SVs del kommer det også til å dreie seg en hel del om rollen partiet har spilt i regjering. Når partiet etter hvert finner sin nye identitet, skal det bli spennende å se hvem partiet forsøker å være til for.