Flere redaktører har sagt at norsk presse den siste uken har stått overfor sin mest krevende oppgave i moderne tid. Det er jeg enig i, men før jeg fortsetter, la meg understreke at denne teksten ikke er skrevet for å høste sympati for oss – journalistene, men for å beskrive de dilemmaene vi har stått overfor siden forrige fredag.Mediene får en viktig rolle under slike ekstreme hendelser. Alle som leser dette kan minne seg selv på det umettelige informasjonsbehovet du kjente på da det utenkelige skjedde: Nyhetene om «Bombe i Regjeringskvartalet» og «Skyting på Utøya» var så ufattelige at alle strømmet mot mediene. Hva skjer?
Vi som har jobbet med dette har stått overfor tre store etiske utfordringer: Først og viktigst var hvordan vi tilnærmet oss Utøya-ungdommene og deres pårørende. Den andre var å sørge for at de opplysningene vi publiserte faktisk var riktig. Den tredje utfordringen, som dukket opp lørdag etter at gjerningsmannen var kjent, var hvordan vi håndterte den informasjonen han faktisk ville at vi skulle publisere. Det viste seg raskt at Anders Behring Breivik hadde laget en detaljert PR-plan for sitt budskap. Slukte vi det rått?
Ofrene og deres pårørende. Det er vanskelig å øve på denne typen journalistiske oppdrag. Det er også vanskelig å lage en oppskrift for hvordan vi skal håndtere mennesker som blir utsatt for denne typen sjokk og lidelser, selv om det finnes relevante paragrafer om håndtering av mennesker i sjokk og sorg, og omtale av barn, i Vær Varsom Plakaten, som er pressens egendefinerte retningslinjer.
For Fædrelandsvennen, som jobber lokalt og regionalt, ble situasjonen ekstra krevende på grunn av nærheten til ungdommene og deres familier. 24 ungdommer fra Sørlandet var på Utøya. Med deres foreldre, søsken og øvrig familie er det flere hundre personer i vår leserkrets som er direkte rammet av tragedien. Vi har diskutert vår tilnærming til de involverte kontinuerlig, lyttet nøye til tilbakemeldinger, og justert underveis når det har vært behov for det. Vi har samarbeidet tett med lokale Arbeiderparti-ledere som har stått midt i stormen, og fått uvurderlig hjelp og råd underveis av disse.
Men: Vi har intervjuet ungdommer i sjokk og fortvilelse og møtt mennesker i deres dypeste sorg. Det er da vi som journalister befinner oss i det jeg kaller et etisk minefelt. Det er fort gjort å bli for ivrig og tråkke feil. Derfor er pressedebatten i etterkant viktig.
For de journalistene som møtte de overlevende ble arbeidet særlig krevende. På Sundvolden, der de fleste av Utøya-ungdommene ble samlet, var situasjonen helt spesiell. Mange av de tapre ungdommene hadde et sterkt behov for å prate om det de hadde opplevd og mediene ønsket også å formidle de sterke historiene. Det er vanskelig å være verdensmester i etikk i møte med ungdommer og pårørende i deres dypeste fortvilelse. Vær varsom-plakaten sier eksplisitt at pressen skal være varsom i møte med mennesker i sjokk og særlig i forhold til barn. I møte med Utøya-ungdommene sto journalistene overfor disse dilemmaene i en situasjon vi aldri har opplevd i norsk presse tidligere.
I denne konteksten er det også relevant å minne om at flere av ungdommene aktivt brukte sine egne kanaler til å formidle sine historier. Sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger ble brukt til akutt nyhetsformidling tidligere og raskere enn vi noen gang har opplevd.
Publisere riktige opplysninger. Tilfanget av rykter under slike dramatiske hendelser er enorm. Teorier om hvem som står bak, og påstander om personer som har vært til stede eller ikke vært til stede kommer hele tiden. Medienes tipssystemer går varme og sosiale medier sprenges av udokumenterte opplysninger. Ofte føles beslutningene om hva vi ikkepubliserer like viktig som det vi faktisk publiserer.
Noen rykter er imidlertid alltid riktige, blant annet ble navnet på gjerningsmannen offentliggjort på sosiale medier lenge før mediene gjorde det. Det henger sammen med at vi må ha slike ting bekreftet fra sikre kilder før vi kan publisere dem. Også teorier om hvilke organisasjoner som sto bak og andre mulige gjerningsmenn ble tipset om og publisert på sosiale medier. Lite av dette ble videreformidlet av mediene. Mitt inntrykk er at vi håndterte denne utfordringen godt.
Breiviks pr-opplegg. Ganske tidlig ble det kjent at Anders Behring Breivik nøye hadde planlagt hva slags informasjon om seg selv han ønsket skulle komme ut. Søndag 17. juli skrev han den etter hvert så berømte tweeten: «En persons overbevisning er like sterk som kraften til 100.000 som bare har interesser». Samme dag slettet han Facebook-profilen sin og bygget opp en ny. Her valgte han ut nye bilder, pressebilder dere har sett på trykk denne uken, og mye informasjon om seg selv. Han publiserte også sine YouTube-klipp denne dagen. Alt nøye regissert, og han sørget også for å gjøre kjent sitt manifest.
Burde pressen latt være å formidle denne informasjonen videre? Gjorde vi bare det han ville?
Jeg mener nei. Vi burde kanskje tidligere vært mer åpen ift. hvor regissert dette var, men først etter hvert kom dette fram og da har det ikke vært lagt skjul på Breiviks pr-regi.
Å få informasjon om hvem gjerningsmannen er og hvordan han har tenkt er utrolig viktig for nasjonens enorme behov for å få svar på hvordan dette kunne skje.
Ikke minst skylder vi de mange tapre ungdommene å tilstrebe maksimal åpenhet rundt gjerningsmannens forskrudde tankesett.
Debatten som kommer. «Mange føler de ikke blir hørt i vårt samfunn. Det er der det begynner», ble det sagt i en av tv-debattene etter tragedien.
I tiden som kommer må Norge våge å ta debatten om hvordan dette kunne skje. I forsøket på å tilnærme oss å fatte hvordan det er mulig for en tilsynelatende «vanlig» norsk gutt å utvikle seg til å bli en av verdenshistoriens verste massemordere, må vi ned i dypet av noen trekk ved vårt samfunn som vi kommer til å synes er ubehagelige.
Etter avhørene av Breivik er det blitt tydelig at et klart mål for han var å gjennomføre terroren for å bli hørt. For å få fram sitt budskap. Det er særdeles skremmende.
Mennesker med ekstreme tanker og sterke overbevisninger finner sine likesinnede via internett. Det er heldigvis ensomt å være nazist eller høyreekstremist i Norge, men på nettet er det langt fra ensomt. I Europa er det nasjonalistiske tankesettet i fremmarsj, og de dyrker sin ideologi i fred for samfunnsdebatten. Det er ikke bra. Det er de lukkede rom som er skumle – ikke de åpne.
Det drives for lite avslørende journalistikk på ekstreme miljøer i Norge. Gjennom å avdekke mer av de ekstremes tankesett og aktiviteter kan mediene spille en viktig rolle fremover. Og slik bidra til at den offentlige debatten utvides til å romme flere av de stemmene vi ikke vanligvis slipper til.
Men det kommer til å bli ubehagelig. Det har vi sett allerede gjennom debatten om Anders Behring Breiviks manifest. Mange har tatt til ordet for å tie i hjel Breiviks budskap, mens andre, inkludert mediene, mener det er viktig å få dette fram i lyset for å forstå mer.
Et annet eksempel på ubehaget erfarte vi i Fædrelandsvennen denne uken. Noen av våre lesere har reagert kraftig på at vi trykket et intervju med forfatteren Cornelius Jakhelln mandag etter tragedien. Jakhelln beskrev på en ærlig måte hvordan han selv har kjent på ekstreme følelser og hat mot samfunnet.
I sterke ordelag har vår redaksjon blitt skjelt ut for at vi i det hele tatt formidlet Jakhellns tanker, og i hvert fall nå rett etter tragedien. Og akkurat det har skremt meg litt. Tåler vi ikke å høre på Jakhelln, tåler vi heller ikke den debatten som nå tvinger seg fram.
Av alle inntrykk jeg sitter igjen med etter tragedien er et av de fineste hvordan våre journalister har beskrevet møtene med Utøya-deltakere. Ungdommene beskrives av journalistene som meget kloke og samfunnsbevisste unge mennesker, imponerende bevisste på at hat ikke er oppskriften på å komme videre i livet. I stedet for hat vil de bruke demokratiets beste verktøy for å bekjempe ondskapen.
Vi skylder ungdommene å reise oss i fellesskap og følge deres eksempel.