I fjor ga jeg ut boka «Samhold og svik. Et mørklagt kapittel i historien om de norske Sachsenhausenfangene». Den tar for seg skjebnen til de tre norske tillitsmennene Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kaare Hagen, som høsten 1944 ble avsatt av den tyske kriminelle leirledelsen og sendt i døden i Bergen-Belsen.

Etter krigen ble det rettet påstander om at Mugaas, Aasebøe og Hagen ble angitt til den tyske leirledelsen av fire norske medfanger. Disse beskyldningene førte til at det etter krigen ble holdt en hemmelig rettssak. Saken ble her hvitvasket, og de anklagede frikjent. Innsatsen til de tre tillitsmennene og deres skjebne har vært fortiet i norsk okkupasjonshistorie.

Boka bygger på samtaler med min far, Harry Bentsen, en av medarbeiderne til Kristian Mugaas, intervju av en rekke sachsenhausenfanger og tre av vitnene fra rettssaken i 1946. I tillegg fikk jeg gjennom et av vitnene tak i de hemmeligholdte stenografiske referatene fra rettssaken i 1946:

SS hadde i 1943 gitt fangene i Sachsenhausen en form for indre selvstyre. Mugaas, Aasebøe og Hagen ble tillitsmenn for de 2000 nordmennene. Samtidig begynte nordmennene å motta Røde Kors-pakker som tillitsmennene sørget for å fordele rettferdig mellom nordmennene, noe som var en viktig årsak til at så mange nordmenn overlevde fangeoppholdet. Ved hjelp av norske overskuddspakker organiserte Mugaas, Aasebøe og Hagen en strengt ulovlig hjelpeaksjon til de utmagrede barna i ungdomsleiren og til 2000 sovjetiske krigsfanger som levde under forferdelige forhold.

Våren 1944 tok de kriminelle fangene makta i leiren, ledet av den beryktede yrkeskriminelle fangen Samuel Kuhnke. Han ville ha kontroll over de norske overskuddspakkene, men ble stoppet av tillitsmennene.

Sommeren 1944 dannet de borgerlige en egen komité, «17. mai-komiteen», som ville erstatte tillitsmennene med bl.a. Odd Nansen. Aksel Zachariassen, medlem av «komiteen», ble av flere i AP kritisert for å være med å opprette et maktorgan på siden av tillitsmennene. «Komiteen» samarbeidet med Kuhnke og ga ham opplysninger om interne norske forhold, et klart brudd på nordmennenes holdning om ikke å ha noe med den kriminelle leirledelsen å gjøre. Denne kontakten ble helt avgjørende for at Kuhnke skulle lykkes med sin plan om å bli kvitt tillitsmennene og sikre seg kontroll over de norsk Røde Kors-pakkene. «Komiteen» sendte et brev til Kuhnke hvor de anga tillitsmennene for å gi «rødehjelp» til de sovjetiske krigsfangene. Mugaas, Aasebøe og Hagen ble avsatt cirka 1. oktober 1944 og sendt på dødsliste til Bergen-Belsen. Her ble de smittet av flekktyfus og døde.

I en «æresrett» i Oslo i 1946 ble Odd Nansen (sønn til Fridtjof), Arvid Johansen, Leif Jensen og Aksel Zachariassen frikjent for å stå bak avsettelsen av tillitsmennene. Æresretten hadde ikke noen strafferettslig myndighet, men skulle bare ta stilling til «æren» til de fire anklagede. Saken ble ikke omtalt i pressen i forkant, og det ble ikke etterlyst nye vitner, noe som var vanlig under i landssvikoppgjøret. Min far ble ikke innkalt som vitne.

To av dommerne var Ap-medlemmer, den tredje AP-sympatisør. Dermed hadde AP sikret seg kontroll over æresretten. 40 tidligere sachsenhausenfanger vitnet, en av dem statsminister Einar Gerhardsen. Vitneforklaringene fulgte de politiske skillelinjer. Vitnene fra NKP ville ha de fire dømt for angiveri, mens de borgerlige mente at de fire ufrivillig var trukket inn i en konflikt mellom tillitsmennene og den kriminelle leirledelsen, og at de således ikke var skyldige. Rettens kjennelse bygger ensidig på vitneutsagn til støtte for de fire anklagede. I Sachsenhausen støttet alle fra AP de tre tillitsmennene, unntatt Aksel Zachariassen, men da de sto i vitneboksen hadde de skiftet side.

Meldingen om frifinnelsen ble bare nevnt i regjeringsorganet Arbeiderbladet og hjemmefrontsorganet Verdens Gang. I ettertid ble de stenografiske referatene fra æresretten fjernet fra regjeringsadvokatens kontor, og fantes ikke i noen offisielle arkiver.

På samme måte som Stalin fjernet Trotskij fra historien, har ledende Ap-politikere som Einar Gerhardsen, Olav Larssen og Sverre Løberg fjernet Mugaas, Aasebøe og Hagen fra sine fangebøker. De tre sentrale AP— politikerne har heller ikke nevnt æresretten, selv om de vitnet i saken. Mange sachsenhausenfanger var bitre over at tillitsmennene var avsatt og sendt i døden i Bergen-Belsen. Men ved å hvitvaske kjennelsen klarte Gerhardsen å utmanøvrere fangene og legge lokk på saken.

Den kunne bli ubehagelig for Gerhardsen og AP ved at Aksel Zachariassen var en av de anklagede. Gerhardsen fikk derfor overtalt NKPs fremste representant i Sachsenhausen, Johan Strand Johansen, som sommeren 1945 var arbeidsminister i Gerhardsens samlingsregjering, til ikke å vitne i æresretten. Dersom Zachariassen hadde blitt funnet skyldig i angiveri, ville det kunne skade hele arbeiderbevegelsen, mente Gerhardsen. Til gjengjeld lovet han å føre en sosialistisk politikk i Norge. Saken var avgjort på forhånd, og «æren» til Odd Nansen reddet.

Etter krigen skulle landet gjenoppbygges, og myndighetene bygde opp myten om at nordmennene hadde stått sammen under krigen. Avsettelsen av Mugaas, Aasebøe og Hagen i 1944 brøt med denne myten, og kan dessuten sees på som starten på den kalde krigen. Kommunistene som hadde vært ledende i kampen mot nazismen, ble fjernet fra krigshistorien.

Den kalde krigen er over, men ikke i AP og norsk okkupasjonshistorie. Men endringer er underveis. Nå skal den kommunistiske sabotasjegruppa, Pellegruppa, som senket flere tyske skip ved Aker Mekaniske Verksted i 1944, få sitt eget minnesmerke på Aker Brygge.

Mitt mål med «Samhold og svik» har vært at Mugaas, Aasebøe og Hagen skal få den plass i norsk okkupasjonshistorie som de fortjener. Dessuten burde myndighetene gi familiene til de tre en offentlig unnskyldning for den urett som ble begått mot dem.

(Kronikken er forkortet. Red.)