Nå er det feriedager på småbruket i Høvåg. God tid til å grave litt i jorda eller til å hente blåskjell i Isefjærfjorden med sjekta. Egne barn som fryder seg i sjøkanten sammen med venner. Det enkle livet i sjøbua, spise mye jordbær og koke krabber hver lørdag. Kaffe på senga, lange frokoster. Gode relasjoner og fred i sjelen. En smak av himmel.
Tørke og sultkatastrofe i Niger. Et vissent barn i armene til mamma, som en blomst uten vann. Maten barnet får er kokte blader og gir ikke nok næring. Menneskene får diaré, oppkast og blir underernærte. Førtifem varmegrader, barn som går barbeint og plukker blader fra de få trærne som finnes i området. Hva kan mor gjøre? Hva kan far gjøre? En smak av helvete.
Himmelske dager ved Blindleia og smak av helvete i Niger. Like sant begge deler. To sider av livet. To diametralt forskjellige tilstander både i den ytre verden og i mitt eget liv.
Det er lett å forholde seg til gode dager på brygga. Svært vanskelig å forholde seg til sultkatastrofer. Kanskje den mest naturlige reaksjonen er å lukke øynene og håpe at politikere eller høyere makter kan gripe inn? Men er det den beste vei med tanke på mitt eget liv, min sjel og min psyke? Og hvis jeg åpner øynene og ser behovene, nytter det å bry seg?
Jeg har det privilegium å jobbe som lærer på Hald Internasjonale Senter i Mandal. En fagskole og samtidig et utvekslingsprogram, finansiert av Fredskorpset. Ungdom fra hele verden møtes på Hald Internasjonale Senter og får undervisning før og etter sju måneder med arbeid i en ny kultur.
«Janne» fra Kristiansand reiser til et nytt kontinent og jobber på et gatebarnprosjekt i Mbale, Uganda. Prosjektet heter CRO (child restauration outreach) og får finansiell støtte av blant annet Strømmestiftelsen. Når «Janne» kommer tilbake til Norge, forteller hun hva de åpne øyne har sett. Triste skjebner og sterke historier. Hun har forandret seg. Hun har fått et vanvittig engasjement for å kjempe for en mer rettferdig verden. Hun har sett bistand innenfra og vet at hjelpen kommer fram og at det nytter. Hun vet at hun ikke kan redde verden, men at hun kan bety en livsviktig forskjell for noen.
Og like viktig; hun har fått en ny visdom og et nytt perspektiv på eget liv. For hun ser at det ikke er en selvfølge å være mett, ha trygghet, et sted å bo og rett til utdannelse. Hun ser at det er så mange ting hun kan takke og være glad for. Hun tar ikke alle goder lenger for en selvfølge. Psykisk er hun rikere, fordi fakta om alt det gode i eget liv, som hun visste om før hun reiste, har blitt tydelige sannheter i egen hverdag. Livet i Norge og erfaringene fra Uganda lever som et integrert hele i hennes liv. En ung jente med mye visdom og sjelelig dybde.
«Moses» fra Uganda reiser til Kristiansand og jobber på en skole. «Moses» var tidligere gatebarn. Han sov og bodde på gaten, ubeskyttet mot voldelig politi og farer i miljøet. Han overlevde med å finne mat på søppeldynga. En dag ble han oppsøkt av dem som jobber på CRO og fikk hjelp. Et måltid om dagen, mental veiledning og skolestøtte. Og noen år sener var han altså min student på idylliske Sørlandet.
Han fikk den hjelpen han en gang trengte. Og det nyttet.
Da «Moses» kom tilbake til Uganda, jobbet han som frivillig på CRO, i tillegg har han startet en egen butikk i slummen i Mbale. Han er nå en av støttespillerne for andre studenter som kommer tilbake fra oppholdet i Norge. Ungdom som ønsker å bruke det de har lært av oppholdet på Sørlandet, til beste for egen organisasjon og for lokalmiljøet.
Strømmestiftelsens bistandsfilosofi er hjelp til selvhjelp gjennom mikrofinans og skolestøtte. «Speed school» ble blant annet omtalt i Fædrelandsvennen tidligere i vår. Statsråder fra Mali, Bburkina Faso og Niger var i Kristiansand og skrev under en avtale. «Speed school» skal integreres i det nasjonale skoleprogrammet.
Min kollega i Strømmestiftelsen kom tilbake fra Niger for noen uker siden. Han forteller om sterke møter ansikt til ansikt med mennesker som lever på sultegrensen. Årsaken er langvarig tørke som førte til sviktende avlinger sist høst. Når det ikke finnes mat på landsbygda, hvordan kan barna ta del i «speed school»?
Fordi situasjonen er så prekær i Niger, kombineres nå «hjelp til selvhjelp» med midlertidig nødhjelp for mennesker som er knyttet opp til de aktuelle prosjektene. Målet er å samle inn én million kroner. Penger som ikke kan tas fra annet viktig arbeid som organisasjonen driver. Pengene må samles inn.
Det er mange måter å forholde seg til verdens urettferdighet på. En meget enkel måte er å støtte organisasjoner som er profesjonelle på kampen mot fattigdom. Og det er flere gode organisasjoner på dette markedet. Mange sørlendinger er faste givere, og mange velger ikke å gi fast. Uansett hvor du plasserer deg selv, utfordrer jeg til å dele av årets feriepenger med mennesker i Niger.
For et par år siden leste jeg «Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen for min datter. Historien om den lille jenta som gikk barbeint i julegatene og prøvde å selge svovelstikker uten hell. Hun frøs i hjel den natten mens hun drømte gode drømmer om mat og huslys for hver stikke hun tente. Min datters reaksjon på historien var noen sekunder med stillhet før hun spurte: «Hvorfor var det ingen som hjalp henne?»
Jeg kunne ikke gi et godt svar på det spørsmålet. I skrivende stund kan jeg tenke at de forbipasserende muligens følte at de hadde nok med sitt, travelt opptatt med å få mat og pakker i hus? At de tenkte at den lille jentas skjebne ikke angår meg?
Kanskje ligger det en lærdom i H.C. Andersens eventyr? Hvis noen av de forbipasserende hadde åpnet øynene og sett at jeg kan gi en hjelpende hånd, ville det ha vært livreddende for den lille jenta. Og at livet blir rikere, nettopp ved å gjøre dette. Et rikere liv og en rikere sommer fordi jeg har så mye å takke for – og fordi jeg kan være med å gjøre en forskjell.