Vi vet en del om det allerede; lekkasjene har som vanlig vært atskillige, særlig om nye eller økte poster det er hyggelig å fortelle om. I tillegg har statsminister Jens Stoltenberg erklært at «nei» skal være et hedersord i dette statsbudsjettet. Om han mener alvor, eller om det bare er politisk taktikkeri, finner vi ut i løpet av dagen. Bakteppet budsjettet presenteres mot, er imidlertid alvorlig nok.

At oljeprisen har passert 100 dollar fatet på sin vei nedover, betyr reduserte skatteinntekter for den norske staten. I mai i år var prisen 125 dollar, men økt tilbud fra Libya og Russland, og fremfor alt utsikter til svak vekst, har gitt en nedtur som gjerne kan komme til å fortsette. Det rekordlave, internasjonale rentenivået og den elendige kursutviklingen på verdens børser gjør at Oljefondets avkastning vil være lav i lang tid fremover. Det bør regjeringen også ha i mente når den vurderer hvor mye oljepenger den akter å bruke på statsfinansene. Til grunn for den mye omtalte handlingsregelen ligger en forutsetning om positiv realavkastning, men realiteten i disse tider kan raskt bli det motsatte.

Både oljepris og rentenivå er imidlertid for symptomer å regne. Selve sykdommen er den statlige gjeldskrisen i en rekke land, ledet an av problembarnet Hellas. Jo mer bla-bla det kommer fra europeiske politikere med tilnærmet tomme verktøykasser, jo mer øker den usikkerheten som næringslivet generelt og finanssektoren spesielt misliker så sterkt. Og selv om Norge fortsatt er en lykkelig øy, nærmer stormen seg. Vi ser det i banksektoren, hvor veldrevne DnB Nor får gjennomgå på børsen, og hvor de første rentehevingene er meddelt norske boliglånskunder. Frykten for uhåndterlige utlånstap på greske statsobligasjoner gjør at flyten av kreditt bankene imellom – selve pulsåren i det internasjonale finanssystemet – tørker inn. Den ene banken stoler ikke på at den andre vil klare å gjøre opp for seg, og skal det likevel lånes ut penger, er prisen høy.

Situasjonen minnerubehagelig om opptakten til finanskrisen høsten 2008. Og selv om Norge seilte tilnærmet uberørt gjennom uværet den gang, er vi ikke garantert at det vil skje en gang til. En langvarig konjunkturnedgang vil også treffe vår åpne økonomi.