På 60-tallet het det "Beatelemania". Det betegnet de tusenvis av ungjenter som samlet seg rundt Beatles. Jentene som sminket seg opp alt de kunne, som stod i kø i timevis for å få et glimt, en klem, en autograf, jentene som skrek og bar seg hysterisk i alles påsyn på fjernsynet. Som nesten tråkket hverandre til døde for å komme så nær som mulig. Eller som rett og slett gikk i gulvet. Besvimte av pur lykke, dehydrering, eller det voldsomme i å være så nær stjernen, et idol, en forelskelse, en halvgud.
I dag heter det "beliebers", men det er som kjent ikke disse som har funnet opp denne væremåten, dette massehysteriet. Dette er like gammelt som rocken og antagelig enda eldre. Og vi foreldre, vi er ikke den første generasjonen som himler med øynene, snakker foraktfullt om musikken, oppførselen til tenåringsjentene som mister helt hodet og skråsikkert stempler denne androgyne, unggutten som en døgnflue eller en flopp. Omtrent like hånlig som Beatles og Elvis ble omtalt i riktig gamle dager.Både tenåringene og foreldregenerasjonen går inn i gamle, opptegnede roller. Ungjentene gir seg hen – vi voksne hater at de gjør det. Vi blir flaue av denne famøse og utilslørte forelskelsen og synes ikke Bieber-musikken holder helt mål til den religiøse dyrkelsen. Men er det farlig? Sikkert ikke. Det er et nokså kontrollert massehysteri, det er en blanding av religiøs vekkelse, løsrivelse, grenseløs hengivenhet og seksuell oppvåkning – siktet mot et ufarlig mål. En unggutt som ennå ikke har noen farlig utstråling, en unggutt som er trygg å gi seg hen til fordi han er så langt unna. Det er en bråte unge jenter som skal kjenne litt på disse følelsene, vokse på det og lære av det. Og forhåpentligvis snart ta avstand til det. Bare sunt, slår en rekke psykologer fast.
Plassen som ungdomsidol var ledig nå, vi har ikke hatt hysteri i landet siden de såpeglatte "boybandene" herjet. Og sett i det lyset skal vi faktisk være glad for Justin. Han er ikke ferdigregissert av plateprodusenter og managere, han er sønn av en canadisk alenemor, kommer fra enkle kår og har vært med å skape seg selv gjennom Youtube, Twitter og Facebook. Og selv om "belieberne" kan fremstå som en ureflektert og skrikende masse, så trekker faktisk mange av dem fram nettopp hans bakgrunn, hans tro, hans pågangsmot – verdiene han formidler. Det er et forsonende trekk. Og noen, svært få riktignok, men noen politisk ukorrekte musikkjournalister mener også at det kan hende at mannen er et talent. At 70.000 skrikende jenter på Telenor Arena er inne på noe.