Det går mot vår
hver dag som går.
Det hørte vi sist natt.
For nabohusets
monsepus
sang sanger til vår katt.
”Å skjønne lille damepus”
sang han sin månejazz:
”Her er en monsemann for deg
Og måneskinn for deg og meg
Jeg har romantisk månekos
nok for deg og meg!”
Iblant, når alder trykker på
misunner jeg en katt,
kan hende bør jeg prøve meg
en klarlys månenatt?
Å liste meg med myke mjau
omkring min skjønne fru - kun for å se
hva så vil skje:
Hva ellers?
Hva tror du?