Det går mot vår

hver dag som går.

Det hørte vi sist natt.

For nabohusets

monsepus

sang sanger til vår katt.

”Å skjønne lille damepus”

sang han sin månejazz:

”Her er en monsemann for deg

Og måneskinn for deg og meg

Jeg har romantisk månekos

nok for deg og meg!”

Iblant, når alder trykker på

misunner jeg en katt,

kan hende bør jeg prøve meg

en klarlys månenatt?

Å liste meg med myke mjau

omkring min skjønne fru - kun for å se

hva så vil skje:

Hva ellers?

Hva tror du?