Rigmor Høyland Iversen

Lisa forteller og kryper sammen og kjenner seg så alene. Jo, hun husker hun var liten, fem år kanskje. Hun satt i husken og det var så vidt hun rakk ned med beina til bakken. Hun satt helt stille og håpet at ingen så eller hørte henne. Hun kjente seg stiv i kroppen, verden var så annerledes og hun var alene. Det gjorde så vondt å sitte og hun skjønte ingenting. Alt var forandret. Den trygge og gode voksne som var kommet inn i livet deres var nå en annen. Lisa gikk inn i huset og tok av seg trusa, det var blod i den. Hun la den i skittentøykurven og kjente at det var ok å ta den av og legge den i kurven. Det ville bli bra når mamma ville finne trusa i kurven. Da ville mamma være der og alt ville bli bra og det ville bli som før.

Seksuelle overgrep

Det har vært mange reportasjer om overgrep de siste årene og tema er i media hver uke på en annen måte. Det skorter ikke på at vi alle får informasjon om seksuelle overgrep. Det skulle føre med seg høylytte

Hva er det som gjør at vi ikke sier ifra? Er det frykten for å ta feil?

protester på at nå er nok nok. Det ble slik for Lisa og hun fortalte om en barndom som også besto av overgrep. Hun orket ikke å tie lengre og tausheten ble tung å bære og dagene ble etter hvert vanskelige å komme seg gjennom.

Nå er det en overgrepssak fra retten i Drammen. Her er det flere voksne involvert og det gjør vondt å lese og høre om hva barna har vært utsatt for. Det er historier som gjør inntrykk og burde berøre oss alle og det håper jeg at det gjør. Det handler om svik av en sårbar gruppe, barn som skal ha en trygg oppvekst omgitt av mennesker som gir dem det beste slik at de kan vokse seg store og kunne ha et godt liv. Slik er det ikke for alle barn. Det er slik at 7 prosent gutter og 14 prosent jenter utsettes for overgrep (Nova 2007). Flere av disse overgrepene starter før barnet begynner på skolen. Det skulle jo være tall som

skulle kunne vekke oss og i fellesskap sette i gang tiltak for å hindre at overgrep skjer. Samtidig så vet vi at mørketallene er store, statistikken viser oss bare toppen av et isfjell.

Veiledning og hjelp

Hva er det som gjør at vi vegrer oss for å se og gjøre noe med dette? Vi har jo systemer som vi kan ta kontakt med for å få veiledning og hjelp når vi har en magefølelse av at noe er galt med det barnet vi møter. Det er vanskelig og utfordrende å ta inn over seg at selv svært små barn blir utsatt for overgrepog svært grove overgrep. Barn blir utnyttet, sveket og misbrukt og det er den voksnes behov som skal dekkes. Vi kan ikke velge bort at det skjer, vi kan allikevel velge om vi vil være en del av sviket. Vi kan tørre å se og gjøre noe med det vi ser av barnets atferd. Vi må først og fremst ta inn over at det som synes umulig faktisk skjer. Vi må tro før vi ser.

Flere av disse overgrepene starter før barnet begynner på skolen.

Incest og seksuelle overgrep er et samfunnsproblem. Det er ikke noe som bare rammer den enkelte. Det rammer lokalsamfunn, arbeidsliv, familieliv, parforhold når menneskers seksuelle integritet krenkes som følge av seksuelle overgrep. De menneskelige omkostningene er store og kan få konsekvenser for resten av livet. Vold og overgrep koster samfunnet mellom 4 og 6 milliarder i året i Norge.

Frykten for å ta feil?

Hva er det som gjør at vi ikke sier ifra? Er det frykten for å ta feil? Er usikkerheten med hensyn til hva vil skje hvis jeg sier ifra? Er det behov for å beskytte meg selv for det som er så til grader tabubelagt? Orker jeg å ta inn over meg at 2-åringen faktisk kan være utsatt for overgrep? Vil jeg ta det ansvaret det er å skulle beskytte barnet? Tvil om hva en skal gjøre kan holde oss tilbake. Vi vet ikke hva vi skal gjøre og hvor vi skal henvende oss og hvem er egentlig ansvarlig. Tanken på å skulle beskylde et annet menneske for å begå overgrep fører til at det er lettere å snu seg vekk. Barnet ofres og årene går og barnet blir den

Barn blir utnyttet, sveket og misbrukt og det er den voksnes behov som skal dekkes.

voksne som kommer med sin historie om overgrep, svik og omsorgssvikt. Da er barndommen gått med til at den voksne fikk dekket sine behov.

Det er ikke den som varsler som skal etterforske og avgjøre skyld. Det er offentlige systemer som har ansvar for det. Vi må allikevel våge å se og undre oss og ta barnet på alvor og drøfte med andre. Vi må se og ta inn over oss at overgrep skjer. Det hjelper ikke med gode systemer hvis hver og en av oss ikke er villig til å se og gjøre det som er nødvendig for å hindre eller stoppe overgrep. Vi lar barnet være og slik får vi selv fred og hverdagen har nok med sitt. Det er en hard virkelig som rulles opp i Drammen tingrett og jeg tror ikke den er den eneste i sitt slag, dessverre. Det er viktig at voksne er ansvarlige overfor barn og sier ifra ved mistanke. Seksuelle overgrep kan bekjempes med større åpenhet. Barn trenger gode og trygge voksne som ivaretar barnet på best mulig måte. Derfor er det viktig å åpne blikket og øke innsatsen, kunnskapen og kompetansen for å forebygge at overgrep skjer. Vi må våge å orke å ta inn over oss det som kommer fram gjennom dagene i rettssalen i Drammen. Det refereres fra virkeligheten som fram til nå har vært en del av mørketallene. Vi må alle ta ansvar for at barn skal ha en barndom uten overgrep!