Skattelistene har i flere år vært et stort debattema. Partiene på høyrefløyen mener den norske åpenheten rundt disse listene i realiteten er en form for sniking i private anliggende. Også derfor er vanlige folks tilgang til skatteopplysningene redusert. Det er synd.
For også årets skattelister har vist hvilken verdi disse innebærer. Offentliggjøringen av hvor mye den enkelte bidrar med til fellesskapet, er en viktig forutsetning for skattedebatten. I Norge er det heldigvis bred tilslutning til prinsippet om å bidra etter evne. Men for at et skattesystem basert på dette prinsippet skal ha oppslutning blant folk flest, må de se at dette gjelder i praksis. Den mest effektive måten å sikre det på, er å offentliggjøre hvor mye den enkelte faktisk bidrar med til fellesskapet.
I helga publiserte vi oversikter som viser at noen av Kristiansands største eiendomsbesittere står oppført med null i inntekt og betaler svært lite i personlig skatt. Samtidig presiserer flere av dem at selskapene de har eierinteresser i, bidrar med store summer til fellesskapet. Situasjonen er tilsvarende for flere av landets fremste næringslivsledere — med feriesteder i Blindleia- som vi fortalte om lørdag.
Dette er et resultat av et skattesystem som gradvis har gått seg til og som består av mange kompromisser. Og som er svært komplekst. Så komplekst at folk flest ikke har oversikten og dermed opplever dette som fjernt. Nettopp da oppstår gjerne både myter og misforståelser, som de konkrete tallene i skattelistene kan bidra til å oppklare. Eventuelt kan sider ved et system som oppleves som urettferdig, komme fram i lyset og bli gjenstand for en viktig debatt.
Vår velferdsstat er avhengig av høy skattemoral. Derfor bør vårt skattesystem være gjenstand for kontinuerlig debatt. Den må føres på mange nivåer, fra personbeskatningen via diskusjonen rundt skatt på arbeid og kapital, til selskapsskatt, utbytteskatt og formuesskatt. For at folk flest skal ha mulighet til å delta i denne debatten, er åpenhet rundt skattelistene helt avgjørende.