På ulike måter kunne samtlige politikere enes om det vi kan kalle det velferdspolitiske paradoks — at jo mer penger vi bruker på velferdsytelsene jo dårligere synes kvaliteten på ytelsene å bli. I hvert fall innen områder som helse, omsorg og utdanning, om vi skal tro de tilbakemeldinger og statistikker som kommer. På tross av de ressurser som er slust inn i skoleverket de siste årene, er tredjeklassingenes leseferdigheter dårligere enn andreklassingenes leseferdigheter for et par år siden. Hver femte elev som går ut fra grunnskolen har problemer med å lese sitt eget morsmål.Og på tross av de ressurser som er tilført sykehusene synes sykehuskøene ikke å avta og korridorpasienter er blitt et permanent sykehusfenomén.Og i de siste dagene har vår avis rettet søkelyset mot eldreomsorgen i Kristiansand, eksemplifisert med de uverdige forholdene på et omsorgssenter i byen. Dette skjer til tross for at kommunen de siste årene har brukt betydelige ressurser på å bygge flere nye sykehjem.Og i dette tilfellet opplever vi også det paradoks at den hovedtillitssvalgte i Norsk Kommuneforbund står fram sammen med tillitsvalgte for andre yrkesorganisasjoner og gir politikerne skylden for tilstandene. Det vil si at han legger skylden på seg selv som medlem av Kristiansand bystyre for Arbeiderpartiet, hvor han sammen med Høyre og KrF har vedtatt sykehjemmenes budsjettrammer.Det er mulig at denne selvmotsigelse er utslag av en form for maktesløshet som rammer de fleste politikere som følge av det velferdspolitiske paradoks - at uansett hvor mye penger vi bevilger til velferd og omsorg, synes det ikke å hjelpe.Og dersom årets valg blir et skatte- og avgiftsopprør, tror vi at det ikke først og fremst skyldes at Ola og Kari Nordmann er blitt egoistiske materialister, men at vi som velgere reagerer på at vi får for lite igjen av skattekronene. Når skatte- og avgiftstrykket stadig øker uten av vi ser resultatene av de omfordelte skattekronene, blir tilliten til hele skatteregimet vårt svekket.Vi tror det er dette som er i ferd med å skje og som får velgerne til å rangere skatter og avgifter som et av valgkampens viktigste temaer. Ønsket om et regjeringsskifte er trolig også et ønske om et regimeskifte når det gjelder den politiske tenkingen om sammenhengen mellom skatt og velferd. Velferdsstaten kan opprettholdes og utvikles selv om vi ikke viderefører en velferdsmodell som de siste 50 årene bare har kunnet finansieres på en måte - gjennom høyere og høyere skatt.