Det var to forhold som gjorde denne trontaledebatten spesiell. Den var den første med den nye arbeiderpartiregjeringen og dens budsjettfremlegg, og den var den første med Fremskrittspartiet som det største opposisjonspartiet på meningsmålingene.Debatten bar preg av begge deler. Det ble et kjør mot regjeringen, som det pleier å bli i slike debatter, men også et kjør mot Fremskrittspartiet som graves på sin troverdighet som økonomisk ansvarlig parti. For regjeringens del er det særlig beskyldningene om å ha sviktet moderniseringsprosjektet som kjøres fram, fra Fremskrittspartiet og fra Høyre. Mens SV og sentrumspartiene anklaget regjeringen for å ha sviktet miljøet og distriktene.Gårsdagens debatt bekreftet dermed det inntrykket som festet seg allerede etter presentasjonen av forslaget til statsbudsjett onsdag i forrige uke, om at de politiske frontene er lagt, og at de også er klarere lagt enn før. Det er ikke mye som minner om de tider da Arbeiderpartiet stjal Høyres klær. Problemet for Høyre er imidlertid at det hjelper lite så lenge Arbeiderpartiet har sendt tjuvgodset videre til Fremskrittspartiet.Motsetningen mellom høyre— og venstresiden i norsk politikk er gjenopprettet. Det er ikke det gamle slaget om sosialisme eller frihet som vi kjenner fra den første etterkrigstiden vi får i reprise, men et durabelig oppgjør om fordelingspolitikkens fremtid. Hagens anklager om at regjeringen bedriver gammelsosialistisk tenkning, er nok likevel en anklage Jens Stoltenberg fordøyer med stolthet. Slikt gir statsministeren ryggdekning i forhold til venstresiden i eget parti.For sentrumspartiene blir det snakk om å finne fram til et bud som berger statsbudsjettet i reforhandlet form. Noe regjeringssamarbeid mellom sentrum og Arbeiderpartiet ligger ikke i kortene. For sentrum dreier det seg om å få nok gjennomslag for hjertesakene og såpass innvirkning på budsjettet at de tre partiene kan gå til valg neste år som et troverdig regjeringsalternativ.Kjell Magne Bondevik har sagt at han trenger tid til å finne fram til de forslag som gjør Arbeiderpartiets budsjettutkast spiselig. Det er en tid vi regner med at han vil bruke godt. For mens Bondevik, Enoksen og Sponheim tenker, stiger rastløsheten i Arbeiderpartiets sentrale ledelse. I fjor holdt Arbeiderpartiet sentrumspartiene på pinebenken langt utover høsten før de kom til enighet om budsjettet. I år kan sentrum seigpine Arbeiderpartiet til over regjeringspartiets landsmøte. Slik er rikspolitikkens jungellover. Nå spilles det etter dem, men i et tydeligere ideologisk terreng enn på lenge.