Den grunnleggende problemstilling den gang, var hvilken innflytelse presidenten med regjeringen i Washington skulle ha, i forhold til hva som kunne besluttes av den enkelte delstat. Brexit, og ikke minst den etterfølgende debatt blant førende politikere i Europa, har ytterligere aktualisert sammenligningen.

Ikke rom for diskusjon

Mens EU-kommisjonens leder, den tidligere luxemburgske statsminister Jean-Claude Juncker, åpenbart ønsker mer makt til EU, stritter lederne i medlemslandene imot. Da Juncker under det uformelle toppmøtet i EU 29. juni opplyste at han ikke hadde til hensikt å legge frihandelsavtalen med Canada (CETA-avtalen) frem for medlemslandenes parlamenter, fikk han de tilstedeværende til å hoppe i stolene. En av dem som hoppet høyest, var den tyske regjeringssjefen Angela Merkel. Hun uttalte kort og godt umiddelbart etter møtet at hun forventet at avtalen ble fremlagt for Bundestag, altså parlamentet. Så vel ordvalg som fremtreden indikerte at den tyske regjeringssjefen ikke så rom for noen særlig diskusjon om temaet!

Hennes finansminister, den meget erfarne politiske ringreven Wolfgang Schäuble, fulgte senere opp med et intervju i avisen «Welt am Sonntag»: «Hvis (EU) kommisjonen ikke samarbeider, tar vi saken i egen hånd». Dermed hisset han på seg EU-parlamentets leder, den meget frittalende tyskeren Martin Schulz. Han utbasunerte i flere medier at han var lei av de som «gjør EU til syndebukk for alt, men ikke har løsninger for noe.» Senere har han utdypet sine synspunkter med å gå inn for å etablere en egen EU-regjering underlagt EU-parlamentet. Til nå har forslaget møtt en kald skulder både i Paris og Berlin.

Tørket bort

Det spisser seg altså til både i Brüssel og i mange av Europas øvrige hovedsteder. Det alle synes å være enige om etter Brexit, er at EU trenger en skikkelig overhaling for å kunne møte fremtidens utfordringer. Tonen har endret seg, og med det de politiske realiteter. Det gamle slagordet om «mer Europa» har tørket bort nærmest over natten, og blitt erstattet av mer luftige tanker om et Europa som står innbyggerne nærmere. Hva dette i realiteten innebærer er foreløpig uklart. Men det kan synes som om man står overfor en begynnende maktkamp mellom de krefter som ønsker mer makt til EU-ledelsen i Brüssel, og de som ønsker å snu utviklingen til fordel for å styrke den nasjonale innflytelse.

Det gamle slagordet om «mer Europa» har tørket bort nærmest over natten, og blitt erstattet av mer luftige tanker om et Europa som står innbyggerne nærmere.

Foreløpig ser det ut til at nasjonalstatene seiler i medvind. Oppsiktsvekkende i denne sammenheng er helomvendingen i CETA-saken. Opprinnelig hevdet Jean-Claude Juncker at CETA-avtalen kun omfattet forhold som nasjonalstatene hadde overført kompetanseansvaret for til EU. Avtalen var derfor ikke et anliggende for det enkelte medlemsland. Etter en ukes hardnakket motstand har EU-kommisjonen siden foretatt en betingelsesløs retrett, og besluttet at frihandelsavtalen med Canada likevel skal forelegges de enkelte lands parlamenter for godkjenning. Det innebærer i realiteten at parlamentene i hvert av de 27 gjenværende EU-landene hver for seg må vedta CETA-avtalen for at den skal få gyldighet. Teoretisk og administrativt er dette ingen umulighet. I praktisk europeisk politikk er det imidlertid så å si utelukket at samtlige land vil vedta avtalen. Til det er den for omstridt, ikke minst med tanke på hva som venter i kulissene, TTIP-avtalen med USA!

Hvem skal bestemme?

Utfordringene for dagens Europa dreier seg om hvem som egentlig skal bestemme. Når regjeringssjefene for de tre største EU-landene, Italia, Frankrike og Tyskland, møtes til særdrøftinger i Berlin, sender det blandede signaler til så vel EU’s ledelse, som til de øvrige medlemslandene. Og når utenriksministrene i de seks grunnleggerstatene samtidig møtes til konsultasjoner, også de i Berlin, forsterker det følelsen av et EU med to klasser for medlemskap. Den slags er ikke bra for samholdet, og de land som ikke blir invitert til slike særdrøftinger, kan finne det naturlig å danne egne fraksjoner. Et tydelig eksempel på nettopp det finner man i de såkalte Visegrad-landene (Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn).

Det er liten tvil om at Brexit har gitt nasjonale krefter i hele EU et kraftig oppsving. I tillegg har man fått en oppblomstring av regionale fraksjoner av land som har et ulikt syn på veien videre. Intet av dette er godt nytt for et EU som nå stamper i motvind. Lite tyder på at motvinden vil avta med det første, og fremtiden til det europeiske prosjekt avhenger nå av hvordan Brexit-uværet blir håndtert. En ny, troverdig og ikke minst folkelig europeisk visjon tvinger seg derfor frem. Ansvaret for utmeislingen av en slik visjon ligger først og fremst hos EU’s sentrale ledelse. Men alle må bidra, og uten en helhjertet oppfølging fra alle medlemsland kan EU i nåværende form gå i oppløsning. Kaos med påfølgende konflikt kan i et slikt scenario ikke lenger utelukkes.