Andre regionale flyplasser får langt større oppmerksomhet enn Kjevik når knappe investeringsmidler skal fordeles. Derfor har planene om en betydelig opprusting av Kjevik igjen havnet der de har havnet før, i skuffen.Når vi så opplever at Luftfartsverket i tillegg står overfor noe som ligner en økonomisk krisesituasjon, sier det seg selv at det ikke er mye godt i vente for årene som kommer. Lokal og sentral lammelse preger luftfartspolitikken. I enkelte deler av landet står mindre flyplasser også foran snarlig nedleggelse, skal vi tro det som sies og skrives. Så galt er det ikke hos oss, men det synes uansett klart at vi ikke kan vente noe sentralt bidrag til å bedre på situasjonen på Kjevik.Da synes vi tanken om en regional overtakelse av Kjevik er moden. Når lokale og regionale offentlige og private interessenter vil gå inn og ta det løftet staten unnslår seg, og når Luftfartsverket har nok med å administrere sin egen krise, synes vi alle skulle hilse et initiativ om overdragelse velkommen. Hvordan Kjeviks fremtid så skal bli, om flyplassen bør slås sammen med Kristiansand havn til en regional «port autority» eller om den regelrett bør privatiseres, vil vi ikke ta stilling til nå. Det viktigste er at flyplassen kommer i hendene på noen som vil utvikle den og som har midler til å gjøre det.Av noen trekkes Torp frem som modell. Det er mye å lære av denne privatdrevne lufthavnen i Vestfold, som i parentes bemerket ikke er mer privat enn at brorparten av eierinteressene er på lokale offentlige hender, men forholdene rundt Torp og Kjevik er likevel svært forskjellige. Torp ligger midt i et større og mer kjøpekraftig marked enn Kjevik. Torp fikk også en betydelig gevinst ved flyttingen av hovedflyplass fra Fornebu til Gardermoen fordi mange av dem som før sognet til Fornebu, med ett fant det enklere å reise sørover til Torp enn gjennom Oslo til Gardermoen. Kjevik, på sin side, tapte mye på etableringen av Gardermoen.Planene for et regionalt eid og drevet Kjevik bør utvikles videre, og de bør utvikles raskt. For mye taler for at vi nå befinner oss i en situasjon der et politisk initiativ kan møte modne omgivelser. Det tilsier at lokale og regionale aktører raskt samordner og klargjør standpunkter og strategier slik at denne saken kan selges overfor sentrale myndigheter med samme insisterende kraft som veisaken og universitetssaken tidligere er blitt solgt.Erfaring viser at Agder kan når det trekkes sammen for et felles mål. Vi har hatt noen merkesaker å kjøre de siste årene. En sak til vil bare virke berikende og fornyende på det regionale engasjement. Vi kan ikke passivt sitte å se på at staten forsømmer Kjevik. Derfor må det handles.