Antagelig er det riktig som fagforeningsleder Terje Næss uttaler i dagens avis: Det var urealistisk å tro at konkurransemyndighetene i USA og EU ville tillate at bedriften i Kristiansand skulle få fortsette som del av det fusjonerte gigantkonsernet, når de Toronto-baserte Inco— og Falconbridge-konsernene snart går sammen. Da fusjonsplanene ble bekjentgjort i oktober i fjor, ble jo nettopp det norske nikkelverket og den nordamerikanske markedsorganisasjonen tilbudt skilt ut. Slik skulle myndighetene blidgjøres. Å vente at de da skulle si «nei takk, det trenger dere ikke gjøre», var nok drøyt. Prosessen siden har imidlertid tatt så mye tid at tanken på et nytt eierskap er blitt fordøyd og - må vi tro - en «plan B» har kunnet forberedes.

Og der er vi ved sakens kjerne, slik den fremstår etter at avgjørelsen er falt. «Hva nå?» lyder kortversjonen. For å få ting i sitt rette perspektiv, skal vi allikevel først kaste et blikk bakover i tid.

For flere generasjoner sørlendinger var tre sentrale yrkesvalg å gå til sjøs, ta seg jobb ved Kristiansands Mekaniske Verksted eller begynne ved Falconbridge Nikkelverk. Den norske sjømannsstanden er langt på vei historie, «Mekken» er definitivt ute, mens nikkelverket blomstrer som aldri før. Riktignok med langt færre ansatte enn for noen tiår siden, men fremdeles utgjør bedriften en kraft i regionens næringsliv. Den har 500 egenansatte, store ringvirkninger og et imponerende kompetansenivå.

Den samme dyktigheten som har brakt «Kolsdalen» velberget gjennom skiftende tider, vil fortsatt være dens livsforsikring. Selvsagt utgjør verdens antagelig beste og mest produktive nikkelraffineri en attraktiv kjøpsmulighet, både for faglig beslektede industrivirksomheter og for finansielle aktører. Alle involverte, fra internasjonale konkurransemyndigheter til de fusjonerende storkonsernene, har som mål at bedriften skal overleve og bidra til reell konkurranse i nikkelmarkedets øvre segment. Følgelig ligger det til rette for et nytt og godt kapittel i hjørnesteinsbedriftens historie.

På nikkelverkets vegne ønsker vi oss en ny eier som både kan sikre den livsviktige råstofftilgangen, sørge for salg av produktene til best mulig pris og også igangsette den ønskede utvidelsen av produksjonsanlegget.

Vi velger å tro at ledelsene lokalt og i Toronto vil gå sammen for å få det til, og da skal det nok gå bra.