På landsmøtet i Det norske Arbeiderparti i februar 1923 kom det til kampvotering om vervet til ny partisekretær. Den 33 år gamle nyvalgte formannen i Ungkommunistene, Peder Furubotn fra Bergen, og den 26 år gamle sekretæren i Norsk Kommuneforbund, Einar Gerhardsen fra Oslo, støtte sammen i en dramatisk kamp om partiets sjel og retning. Einar Gerhardsen ble valgt med 90 mot 88 stemmer.

Bare noen timer før hadde Martin Tranmæl fått landsmøtet med seg på å avvise Komintern og de såkalte Moskva-tesene, også her med en margin på to stemmer. 94 mot 92. Mange påstår at verken før eller siden har en tilsvarende millimetermargin avgjort retningen til den norske samfunnet. Med kun to stemmers overvekt ble kommunistene vist vinterveien og Einar Gerhardsen valgt til partisekretær. Landsmøtesalen var suveren. Delegatene hadde talt. Partiet hadde tatt standpunkt.

Både Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Venstre har nylig avholdt landsmøter, og flere partier følger. Fra byer og bygder, fra øst og vest. Fra skoler, sykehus og fabrikker. Fra gårdsbruk og fiskebruk. Fra nord og sør. Kvinner og menn, veteraner og ynglinger. De kommer i flokk og ifølge og benker seg sammen på landsmøtene. Nominert og valgt, ofte i konkurranse mot andre.

Mange hevder at landsmøtene kun er et arrangement hvor partiledelsen, sentralstyret og øvrig politisk ledelse spiller ut egne vedtak og ambisjoner, og hvor delegatene er alibier for partiledelsen. Det er for mange selvbevisste ordførere, kommune— og bystyrerepresentanter og kommunepartiledere. For mange målbevisste stortingsrepresentanter, fagforeningsledere, næringslivsledere. Og for mange erfarne ledere og medlemmer fra idretten og andre frivillige organisasjoner til at de verken lar seg overstyre, forføre eller forlede. Og det er for mange stolte lærere, sykepleiere, bønder og elektrikere. Følgelig opptrer de valgte delegatene selvbevisst og suverent. Landsmøtesalen utøver autoritet. Den har både makt og myndighet.

Landsmøtet er partienes høyeste organ. Og denne praksis og holdning er forankret i en lang tradisjon som samtlige partier holder i hevd og respekterer. Aldri formaner eller utfordrer partiledelsen delegatene fra talerstolen. Det er de valgte delegatene som eier landsmøtet, men det er i de landsmøtevalgte komiteene interessemotsetningene utfolder seg. I redaksjonskomiteene er partiledelsen imidlertid i klart mindretall. Forholdet mellom partiledelse og landsmøte kan følgelig sammenlignes med forholdet mellom regjering og storting. Regjeringen instruerer ikke Stortinget. Derfor er det vanlig at landsmøtet og landsmøtedelegatene plusser på noen millioner eller en milliard her, legger inn en mer ambisiøs tidsplan der, og tvinger inn en setning eller to, slik at vedtakene blir mer omfattende og vidtrekkende enn det partiledelsen eller redaksjonskomiteen i utgangspunktet hadde foreslått.

På Senterpartiets landsmøte nylig, vedtok de et «ungkarstillegg» – skattefradrag for enslige – mot sentralstyrets innstilling. Tilsvarende besluttet landsmøtet i Arbeiderpartiet en tannhelsereform som er langt mer ambisiøs og vidtrekkende enn landstyrets og sentralstyrets opprinnelige forslag. Landsmøtet ville gå lenger enn partiledelsen og besluttet at bevilgningene til fylkes- og riksveiene skulle følge bevilgningene til stamveiene. Mot partiledelsens forslag ble det vedtatt å benytte prosjektfinansiering til vei og bane. AUF fikk landsmøtet med seg i kravet om å øke studiefinansieringsperioden fra 10. til 11. md. I sum beslutninger som krever store bevilgninger og økte ressurser for å kunne gjennomføres.

Landsmøtene er derfor, i likhet med øvrige folkevalgte institusjoner, viktige, ja ofte en helt avgjørende premissleverandør i vår demokratiske forfatning. Det er ikke talemåter når det blir hevdet at prosessene og engasjementet før og under landsmøtene i Arbeiderpartiet, er Norges klart mest aktive og største politisk verksted. Det ville sannsynligvis ikke strømmet inn tusenvis av ulike forslag, bli lagt ned hundrevis av timer i forberedelser til møter og seminarer eller blitt lest dokumenter ut i den mørke og stille natt, hvis delegatene ikke hadde hatt utsikter til makt og myndighet.

Raymond Johansen ble som kjent valgt til partisekretær i Arbeiderpartiet og tar over ansvaret for organisasjonen etter den etter hvert legendariske Martin Kolberg. Alle partier velger partisekretærer. Men sjeldent eller aldri husker vi navnet på andre partisekretærer enn partisekretæren i Arbeiderpartiet. Den arven kan være tung å bære.

Til forskjell fra tidligere partisekretærer har Raymond Johansen verken bakgrunn i sentralstyret, landsstyret eller andre sentrale verv i partiet. Han har ikke gått gradene, som det heter i visse kretser. Raymond Johansen kommer så å si inn «rett fra gata». Han ble valgt på sitt talent, sin kompetanse og kvalitet og på tross av sin tidligere og aktive fortid i SV. Det vekker heldigvis ikke negative reaksjoner i dag, men det spørs om Einar Gerhardsen med en tilsvarende bakgrunn ville ha blitt valgt til partisekretær på landsmøtet i 1923.